Bestselgerklubben - Klubben som gir deg det beste av det beste

Sara Susanne, Elida og Hjørdis. Herbjørg Wassmos oldemor, mormor og mor. Hundre år er romanen om deres liv, om mennene de ville ha eller de mennene de fikk, og om de mange barna de fødte. Det er også historien om ei lita jente som stikker seg vekk på låven for å gjemme seg for ham. Hun har en gul blyant som hun spisser med en tollekniv. Den bruker hun til å skrive, og til å overleve. Denne jenta er født i 1942, nøyaktig hundre år etter oldemoren, den sterke Sara Susanne. Hundre år er beretningen om disse sterke og fargerike kvinnene, om hverdagslivet, om familielivet, om slitet og savnet, og om lengselen etter noe annet.

”For et majestetisk drama, nordnorsk kvinneliv i over hundre år!”
Guri Hjeltnes, VG (terningkast 5)

50 % RABATT!

Gled deg til et nytt møte med Wassmos sterke og fargerike kvinner i det nordnorske landskapet

”HUNDRE ÅR ble satt i gang da min datter sendte meg et bilde av en altertavle i Lofoten som forestilte en engel som rakte den kjempende Kristus kalken. Hun gjorde meg oppmerksom på at det var vår formor, Sara Susanne, som hadde sittet modell.”
Herbjørg Wassmo

Sara Susanne, Elida og Hjørdis – Herbjørg Wassmos oldemor, mormor og mor. Hundre år er romanen om deres liv, om mennene de ville ha eller de mennene de fikk, og om barna de fødte. Det er også historien om ei lita jente som stikker seg vekk på låven for å gjemme seg for ham. Hun har en gul blyant som hun spisser med en tollekniv. Den bruker hun til å skrive, og til å overleve. Denne jenta er født i 1942, nøyaktig hundre år etter oldemoren, den sterke Sara Susanne som sto modell for engelen på altertavlen som i dag befinner seg i Lofotkatedralen. Hundre år er beretningen om disse kvinnene, om slitet og savnet, om friheten, og om lengselen etter noe annet.

Storslått familiekrønike

”Det er mitt hjerte du holder i hånden. Alltid!” Presten Fritz Jensen omfavner Sara Susanne. Maleren og modellen. Et forbudt kjærlighetsmøte? Prestefruen som hamrer på døren, er ikke i tvil. Og Sara Susanne flykter.

Eller er omfavnelsen en fortvilet stadfestelse av at det som kunne ha vært, aldri kan bli noe av?
Om noe kjennetegner Herbjørg Wassmos kvinner i Hundre år, så er det pragmatismen. Jordnærheten. ”For ei som mæ va det berre ett av to å gjøre i lengda. Enten å gifte sæ eller gå på havet,” sier den unge Sara Susanne. Hun har giftet seg med den driftige Johannes Krog fra Offersøy. Han som lovet å gjøre henne til husfrue på handelsstedet Havnnes. Og hun blir hos ham. Selvfølgelig gjør hun det.

Lengselen ut
Tilfellet vil imidlertid at Sara Susanne kommer til å sitte modell for engelen på den altertavlen presten Fritz Jensen er i ferd med å male. Presten har en fortid som lovende kunstner og teaterinstruktør, men han gjorde sin plikt og skaffet seg et kall som han kan forsørge sin familie med.
Kunst, teater, litteratur? Sara Susannes innerste, hemmelige drøm. Den beleste og bereiste presten og den unge kjøpmannsfruen blir sjelefrender: Presten møter en som forstår hva han har forsaket, og Sara Susanne en som gir næring til hennes lengsel etter noe mer, noe større, noe annet.
Hvorfor føler Sara Susanne så stor skam at hun flykter?

Skammen
Det er nesten hundre år mellom Sara Susannes flukt og den skammen som oldebarnet Herbjørg må notere i en gul notisbok som hun gjemmer så godt at ingen får vite hva som foregår. Det er en historie om hvordan en jentunge greide seg selv om hun var redd sin far. Hva gjør et barn? Stikker nåler i sokkene hans og knytter lissene på skoene hans sammen. Plasserer virkeligheten i notisboka, og drømmer og dikter seg vekk. Selv som voksen kommer hun seg aldri til å spørre moren om hun visste.
Historien om barnet Herbjørg er den smertefulle taggen i Hundre år, en storslått familiekrønike bygget over Wassmos egen slekt. Det er en bredt anlagt og stort tenkt roman, der det nordnorske landskapet, livsbetingelsene, de sosiale ulikhetene og samfunnsendringene reflekteres gjennom generasjoner.

Tar tak i skjebnen
Tre generasjoners mødre og døtre står i sentrum: Sara Susanne, Elida, Hjørdis. Få klarer som Wassmo å gjøre kvinners særegne erfaringer vesentlige – trykket fra omgivelsene, selvforståelsen, ”kvinnfolkarbeidet”. Opplevelsen av de ustanselige graviditetene. Sara Susanne fødte tolv barn, ni vokste opp, og hennes datter Elida får ti barn. Nei, vi snakker ikke om duknakkede kvinner bøyd under pliktene og barnefødslenes åk, tvert imot! Wassmos kvinner er selvbevisste og til dels opprørske. Lengselen ut har de, men de utfordrer ikke skjebnen, de tar tak i den.
   I generasjonenes løp møter vi de samme kvinnene som unge og eldre, karakterisert på både godt og vondt fra ulike synsvinkler – det er stor portrettkunst Wassmo leverer her.

Storfamiliens fellesskap
Rundt hovedpersonene åpenbarer det seg et enormt persongalleri, og Wassmo har plass til både det enkelte barns sårhet og stolthet, til Sara Susannes sterke Johannes som skammer seg over at han stammer, til Fredrik, Elidas hjertesyke og omsorgsfulle ektemann, og til et utall slektninger – hele storfamilien hvis fellesskap iblant settes på harde prøver.
   Det er gjøremålene i dagliglivet i nord som er romanens jevne puls: fisket og handelsvirksomheten, selskapeligheten med øvrighetspersoner, prest og lege slik det sømmer seg en velstående kjøpmannsfamilie.

”Levanes folk”
Og Sara Susannes drøm om litteratur? Hun kaller inn hele huslyden til høytlesning av Bjørnsons Fiskerjenten. Jo, saft og kake i bestestua er en sjelden anledning for folkene på Havnnes, så får de heller holde ut med litt lesning. Snart er både ”innejentene” og krambodkarene oppslukt av fortellingen om Petra som trosser fattige kår og folkesnakk og blir skuespillerinne. ”Tenk at det står om levanes folk i bøkern!” sier Havnnes’ altmuligmann Daniel begeistret.
   Visst gjør det det!

Av Tove Valmot

Sara Susanne, Elida og Hjørdis – Herbjørg Wassmos oldemor, mormor og mor. Hundre år er romanen om deres liv, om mennene de ville ha eller de mennene de fikk, og om barna de fødte. Det er også historien om ei lita jente som stikker seg vekk på låven for å gjemme seg for ham. Hun har en gul blyant som hun spisser med en tollekniv. Den bruker hun til å skrive, og til å overleve.