Bestselgerklubben - Klubben som gir deg det beste av det beste

Hun skrådde gjennom jernbanehallen og bort mot den lokale politistasjonen. Hva søren sa man? God dag, jeg har funnet et barn?
Betjenten ved skranken så sliten ut. Det var nok ikke den letteste arbeidsplassen i København.
”Hva kan jeg hjelpe deg med?” spurte han.
”Æhm … jeg har et barn i bilen som …”
Skrapelyder fra betjentens radio avbrøt henne. Nina kunne ikke høre hva som ble sagt i den andre enden, men den kvinnelige betjenten bjeffet et kort: ”Det er mottatt. Jeg er på vei,” og løp mot døren.
”Bare et øyeblikk …” sa hun over skulderen. Nina fulgte etter henne ut i hallen og så at betjenten og en av hennes uniformerte kolleger la på sprang mot oppbevaringskjelleren. Det var egentlig ikke noen bevisst beslutning som gjorde at hun fulgte etter.
Etter bare noen få trinn nedover trappen hørte hun rabalderet. Alle i rommet hadde stoppet opp midt i alt bagasjerotet, og noen sto og stirret borte ved inngangen til den tarmen hvor skap nummer 37-43 lå. Nina kjente en advarende kribling langs ryggraden, men fulgte allikevel etter politifolkene, like i hælene på dem.
Det sto en mann og sparket i metalldørene med skremmende voldsomhet. Hun fikk et glimt av nakken hans, så kortklipt at han nesten var barbert, og av de enorme skuldrene i en blank, brun skinnjakke som fikk ham til å se enda større ut. Et kort øyeblikk lurte hun på hvordan han orket å ha den på seg i denne varmen. Da politibetjentene kom bort til ham, ristet han den første av seg som om hun var et barn han ikke gadd leke med. Men så tok han seg åpenbart sammen.
”Sorry, sorry,” sa han. Og sto så rolig at betjentene umiddelbart giret ned fra voldsberedskap til samtalemodus. ”I pay. Is broken. I pay.”
Så snudde han plutselig på hodet og så rett på henne, som om han hadde merket blikket hennes. Det rykket til i musklene hans, og raseriet strammet ansiktstrekkene og gjorde øynene små og smale. Han sa ingenting, og han sto fortsatt stille, men likevel kunne hun ane voldeligheten i ham.
Hva hadde hun gjort for å fortjene det raseriet? Hun hadde aldri sett ham før.
Men det var selvfølgelig ikke et hvilket som helst skap han hadde sparket i filler. Det var skap nummer 37—43. Da hun så det, skjønte hun hva raseriet kom av.
Hun hadde tatt noe som var hans.
Hun måtte mobilisere alt hun hadde av selvbeherskelse for ikke å løpe hele veien tilbake til bilen. Han kan ikke følge etter deg, sa hun til seg selv. Politiet er der. Men hun husket hvor lett han hadde ristet dem av seg, som en hund med lopper i pelsen, og den eneste tanken hun klarte å tenke, var at hun måtte vekk, hun og gutten, så langt vekk fra denne mannen som det var mulig å komme.