Om sitt forfatteralias Álvaro de Campos har Fernando Pessoa (1888–1935) sagt følgende: «Hvis jeg var kvinne – hos kvinner opptrer hysteriske fenomener som anfall og lignende – ville hvert eneste dikt av Álvaro de Campos (den mest hysterisk hysteriske delen av meg) utløse en alarm i nabolaget.» Og de to diktene i denne boka er ganske riktig av det alarmutløsende slaget: «Triumfode» starter og slutter i et eksaltert modus; det går ut i maksfart og øker på etter hvert, som langrennsløperen Vegard Ulvang pleide å si. Mens i «Maritim ode» drømmer dikter-jeget om å bli fysisk penetrert – bokstavelig talt – av fortida: «Gjer kva de vil med meg, berre det er til sjøs,/ På skipsdekk, til lyden av bølgjer/ At de flår, drep, knuser meg!» Campos seirer over verden ved å lage poesi av den, og over poesien ved å ta med seg tilsynelatende hva som helst inn i diktene sine.

——

«I motsetnad til futuristane som hylla det nye på kostnad av det gamle, som meinte at ‘å beundre et gammelt bilde er det samme som å helle følsomheten vår ned i en urne’, erklærer Álvaro de Campos at han syng ‘samtida, og dessutan fortida og framtida’, han vil ta inn alt, bli ‘riven opp, opna heilt opp, gjord gjennomtrengeleg’. Campos sin måte å vere ‘moderne’ på er å vere inkluderande.»

(fra Øystein Vidnes’ forord)

Gjendiktet av Øystein Vidnes.
Etterord ved Jon Fosse.