Mens nyttårsfeiringen 2005 var på sitt høyeste og rakettene etterlot seg kraftige smell og vakre stjernedryss, døde ei mor og en ektefelle. Flere og store hjerteinfarkt tok henne ut av tiden. Våren 2014 inviterte Ingvil sin far til å se på noen av hennes tekster. Han satte streker på papir til svar. Mellom deres to språk oppstod det en veksling i sorg, savn og takknemlighet. Boka har en naturlig og allmenn grunntone. I løpet av livet opplever de aller fleste å miste noen de er glad i. Reaksjoner i forhold til sorg og savn oppleves svært forskjellig, samtidig som mye er universelt. Boka fremhever det unike i det som er felles. Det som beriker og binder oss mennesker sammen. Boka er drevet frem av behovet for å takke og for å ta farvel. Det oppstår en helende prosess når far og datter deler tanker og refleksjoner med hverandre. Ord og tegninger forholder seg til hverandre i boka, men står samtidig hver for seg. Med stor respekt for Bjørg og kjærligheten til hverandre, har dette samarbeidet blitt en sanselig helhet.
