De ventet på denne ene dagen i vaniljeblomstens liv hvor menneskene selv måtte klemme arret mot pollenet. Med varsomme hender, fra blomst til blomst og med verkende rygger, skulle befruktningen skje. Denne ene dagen var helt avgjørende. Var de heldige, kunne de allerede etter et par dager se frukten vokse. De fikk se det dette året også, men tankene gikk likevel til det unge paret der ute i ørkenen. Hvorfor var det så viktig å oppfylle en gammel manns drøm om å følge stjernene til det vakreste stedet på jord? Kunne ikke det være mange steder? Kunne ikke det være her?
