Carmen Zita og døden (Innbundet)

Serie: Konrad Sejer 11

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 224
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Konrad Sejer
Serienummer: 11
ISBN/EAN: 9788202421373
Kategori: Krim og spenning og Krim og mysterier
Omtale Carmen Zita og døden

Først i siste setning faller siste brikke på plass

Hun leker seg med den menneskelige psyken i bok etter bok. Nå er det den unge moren Carmen Zita som får gjennomgå. Karin Fossum er tilbake med nok en overbevisende roman.

Karin Fossum skriver det som mange kaller krim, men som er seriøse psykologiske romaner. Det handler aldri om kompliserte plot og intriger. Leser du Karin Fossum, er du på fra første side. Det sies at det enkle er det beste, og hun kan kunsten å skrive enkelt om kompliserte sinn. I den ellevte Sejer-romanen er det store spørsmålet ikke hvem som er skyldig, men hvorfor?

Downs syndrom ...
Befriende enkle scener og et smalt persongalleri. Carmen og Nicolai, mor og far på 17 og 19 år til en liten gutt på 16 måneder. Lille Tommy er akkurat som andre gutter på hans alder. Bortsett fra at han har Downs syndrom. De bor idyllisk til, i et lite hus ute i skogen, like ved Damtjern. En dag er Tommy sporløst borte, og Carmen finner ham druknet ved brygga. Fortvilet prøver hun og Nicolai å gjenopplive sønnen deres uten å lykkes. Det er i hvert fall det hun forklarer når Konrad Sejer ankommer åstedet.

Den vage følelsen
Når Sejer tar fatt på etterforskningen, får han den følelsen han har fått så mange ganger før. Det er noe som ikke stemmer. Carmens måte å takle døden på gir næring til den vage følelsen av at brikkene i den opplagte forklaringen ikke passer. Nicolai på sin side møter den berømte veggen, og vi er vitne til en forstyrret stemning mellom dem etter Tommys drukning. Carmen ser fremover og tømmer hele huset for Tommys leker og klær. Nicolai sørger seg svart over å ha mistet den beste gutten i hele verden.

Sejers egen kamp
Samtidig kjemper Sejer sin egen kamp. En tilbakevendende svimmelhet gjør ham urolig og rastløs. Tankene om at det kan være den samme, snikende sykdommen som felte kona hans for mange år siden. Kreft? Kanskje en svulst som trykker på hørselssenteret? Vondt å tenke sånn når man bor alene og bare har bikkja Frank å snakke med. Han kommer seg til slutt til legen, og får en diagnose. Les boken, og du får hvite hvilken.

En nytelse å lese
To parallelle historier. Lavmælt og mesterlig fortalt. Hele tiden skaper Karin Fossum skarpe og tydelige bilder med språket, det er en nytelse å lese. Og det er bra, for det er viktige etiske dilemmaer som tas opp. Maktkampen i forholdet mellom Carmen og Nicolai tvinger oss til å tenke over de små replikkene, de enkle gjøremålene, som til sammen viser hva slags mennesker vi har med å gjøre, og hvorfor de er blitt sånn. Gradvis avdekkes en sjelden sjelelig ubalanse, og først i siste setning faller siste brikke på plass. Takket være bikkja. Typisk Fossum. Helt genialt. Jeg sier ikke mer ...

Av Bernt Roald Nilsen

Til toppen

Nok en seier
Drammens Tidende

Andre utgaver

Carmen Zita og døden
Bokmål Ebok 2013
Carmen Zita og døden
Bokmål Nedlastbar lydbok 2013
Carmen Zita og døden
Bokmål Heftet 2018

Flere bøker av Karin Fossum:

Utdrag

Kanskje tatt av dage, tenkte Sejer, kastet i dammen, uønsket av mor. Eller av far, eller av begge i fellesskap, et annerledes barn, en avviker, kanskje i noens øyne, en taper. Et plutselig raseri, en ondskapsfull impuls, et ønske om å ødelegge.
Eller, han så spøkelser ved høylys dag. Døra ut til gården sto åpen. Gutten var uten tilsyn, stabbet seg ut av huset, videre gjennom det tørre gresset på korte, mjuke bein, den beskjedne avstanden fra huset og ned til brygga. Tiltrukket av det glitrende vannet der det lå som et speil.
Jeg er ikke forutinntatt, tenkte Konrad Sejer, men jeg tar absolutt alle mulige ting med i betraktning. Jeg har vært i denne jobben så lenge, det er sånn jeg resonnerer. I denne saken er alt mulig, det var en enkel og klar regel som gjorde at han skjerpet seg. Jeg har mye bitter erfaring, tenkte han, og jeg liker ikke å bli lurt, eller ført bak lyset.
Mens han kjørte, tenkte han igjen på foreldrene sine og alt de hadde gitt ham da han var en liten gutt. Kjærlighet og forståelse, nåde. Oppmuntring og tillit, og kunnskap om det vanskelige livet på godt og vondt. Forsiktig, sa han så, til seg selv, de er antagelig uskyldige begge to.
Men Skarre hadde formidlet en klar bekymring. Nå tenkte han på denne bekymringen og hva den kunne bety. Intuisjonen var jo viktig, og den spilte så absolutt en rolle i all etterforskning. Dette å ha noe på følelsen, en gryende mistanke om at noe var feil. Det kunne være et unnvikende blikk, eller en merkelig distanse til det som hadde hendt. En kropp som ikke ville falle til ro, urolige nervøse hender, en monoton stemme når vedkommende skulle forklare seg. Hendelsesforløpet servert som en utenatlært lekse, en slags planlagt versjon. En hånd stadig opp til øynene, for å tørke imaginære tårer, eller for den saks skyld, virkelige tårer. Fordi alt hadde gått så galt, med eller uten skyld. Eller skrekk fordi en følelse var blitt til katastrofe. Nå dreper jeg deg, for dette er helt utålelig. Orker ikke dette barnet, takler ikke dette barnet, sånne umulige følelser. Alle disse forskjellige tegnene på løgn. Og så dette som stadig vendte tilbake til ham som en dyster bekymring.
Barnet hadde Downs syndrom. Derfor også, denne uroen, at noe var feil. Selv om statsadvokaten selvfølgelig utelukkende forholdt seg til sakens fakta, var denne magefølelsen likevel uhyre viktig. Den hang sammen med all erfaring de begge hadde etter mange år ved kammeret. Skarre hadde merket seg noen mistenkelige nyanser, som han kanskje ikke kunne sette ord på, men Sejer tok ham alltid alvorlig fordi han var skarp. Og ganske god når han gjorde sine observasjoner. Et foreldrepar satt på kammeret og gråt sine modige tårer. Var de tynget av sorg og savn, eller var de tynget av sjokk og panikk fordi de var skyldige?

Til toppen

Om forfatter Karin Fossum

Ingen intrigemaker

Hun har aldri vært noe særlig opptatt av selve intrigen i et kriminalmysterium. Å forklare hvorfor et menneske begår en kriminell handling er langt mer interessant, synes Karin Fossum.

Hun er genuint opptatt av det psykologiske rundt kriminaliteten, bøkene hennes bærer preg av det. De som dreper, er like forskjellige mennesker som alle andre, hun vil ikke generalisere kriminelle. Hvis hun kan nyansere kriminaliteten i samfunnet ved hjelp av sine romaner, har hun oppnådd noe vesentlig. I så måte har hun truffet blink i sin nye roman Carmen Zita og døden, der en liten gutt med Downs syndrom blir funnet druknet i starten av romanen.

Downs syndrom
"Jeg har lenge hatt lyst til å skrive noe om skjebnen til dem som blir født med Downs syndrom. Da jeg var atten år, jobbet jeg på Emma Hjorth som hadde pasienter med Downs syndrom, og jeg tapte mitt hjerte til dem. De er ofte svært sterke personligheter med stor ståpå-vilje, helt ute av stand til å forstille seg. Det er trist at 60 prosent av dem blir sortert bort, en utvikling det er all mulig grunn til å stille spørsmål ved. Interessen min gjorde at jeg valgte å ha unge foreldre med en gutt på to år med dette syndromet som utgangspunkt for romanen min," forklarer Karin Fossum.

Vidt forskjellige
Hun ville si noe om hva som skjer med de unge foreldrene når etterforskningen viser at ikke alt er som det skal med "drukningsulykken". Moren Carmen, som helst vil være helt på toppen av livet, men har blitt hindret av den lille gutten, Tommy. Nå blir hun tvunget til å forholde seg til dødsfallet, selv om hun aller helst bare vil gå videre. Faren Nicolai er langt mer melankolsk, og går sakte, men sikkert til grunne. To vidt forskjellige måter å takle døden til ens eget barn. Spørsmålet som hele tiden ligger som et klamt teppe over dem: Har den andre hatt noe med drukningsulykken å gjøre?

Sejers dilemma
"Sejer har alltid vært melankolsk anlagt, men har vært en velfungerende enkemann de siste årene. Når noe i kroppen svikter, vil han ikke vite hva som feiler ham, men etter et press fra datteren går han til slutt til legen og får vite sannheten. Spørsmålet er hvor lenge vi får glede av ham, han er jo 55 år, en alder da mange politimenn pensjonerer seg. Det er mulig jeg stopper tiden, og skriver nye bøker med ham i den alderen han er nå. Vi får vel se hva som skjer," konstanterer Karin Fossum lakonisk.

Fort og gæli
Når hun skriver førsteutkastet, skriver hun fort og gæli, for å sitere henne. Historien må ut i et heseblesende tempo i løpet av et par måneder, og lite er planlagt på forhånd. Hun har en fornemmelse av forbrytelsen og er opptatt av at hovedpersonene skal ha troverdige roller. Når historien er i boks, starter selve jobben med å forme språket slik hun vil, ordne opp i unøyaktigheter, skape god gli i selve fortellingen. Hun bruker vanligvis et år på hele prosessen, denne gangen halvannet.

Melankoliker
"Jeg står opp om mårran," sier hun, og etter et par kruttsterke espressoer og en tur med bikkja skriver hun. På formiddagen er hjernen på det krystallklare, da blir bøkene hennes til. Ellers leser Karin Fossum aviser, mange aviser. Og bøker. Gjerne dyster, melankolsk poesi. Tarjei Vesaas var hennes ungdoms ideal, og Sødergren, Boye, Hofmo, Sylvia Plath og Tor Ulven er noen av hennes favoritter. Alle representanter for den ytterste disiplin innen skrivekunst, og ikke minst opptatt av livets alvor. Akkurat som Karin Fossum.

Karin Fossum intervjuet av Bernt Roald Nilsen 



Karin Fossum er født i 1954 i Sandefjord. Hun debuterte allerede i 1974 med diktsamlingen Kanskje i morgen, som hun fikk Tarjej Vesaas' debutantpris for. Siden har hun gitt ut bøker i de fleste sjangre: dikt, noveller og krimromaner.

I 1995 kom Evas øye, den første romanen i krimserien med den sindige Konrad Sejer som etterforsker. Det er kanskje denne serien Karin Fossum er mest kjent for.
Romanene er oversatt til 28 språk, og de er filmatisert både for kino og TV.

Til toppen

Bøker i serien