Velferdsstaten utvikler seg i et samspill med sivilsamfunnets organisasjoner, politiske bevegelser, borgere og marked. Denne norske velferdsmiksen har siden før velferdsstaten var et faktum, bestått av private og diakonale aktører, sammen med det som etter hvert ble stadig tydeligere statlige og kommunale aktører. Private ideelle aktører og stiftelser spilte en særlig viktig rolle før staten tok ansvar for enkeltpersoner og grupper som hadde behov for spesialisert opplæring og støttende omsorg.Hjemmet for Døve, som i dag heter Stiftelsen Signo, ble etablert i 1898 for å gi et opplærings-, bo- og omsorgstilbud til voksne døve og døvblinde som ikke hadde fått opplæring, og som hadde behov for omsorg. Signo er i dag en av landets største private ideelle tjenesteytere.I denne antologien utforsker forfatterne trekk ved Signos historie. De ser særlig på hvordan de varierte tjenestene Signo tilbyr i dag, har utviklet seg fra den spede begynnelsen med konfirmantopplæring, bolig og omsorg. De undersøker hvordan diakonien har samarbeidet med skiftende politiske regimer på velferdsfeltet, og hvilken betydning, eller mangel på betydning, det har hatt for stiftelsens valg og prioriteringer.
