"Jeg ville bli ferdig med hele denne historien," sa Natascha Kampusch i et fjernsynsintervju i forbindelse med boklanseringen i sitt hjemland, Østerrike. "Enhver får gjøre med historien min som man vil. Jeg trenger ikke lenger rettferdiggjøre meg, jeg trenger ikke si noe mer. Jeg er fri."

Da døra gikk i lås, begynte jeg å gråte. Jeg var alene, sperret inne i et nakent rom et eller annet sted under jorda. Uten ryggsekken, uten brødskivene mamma hadde smurt til meg bare for noen timer siden. Uten serviettene de var pakket inn i. Det føltes som om han hadde revet bort en del av meg, som om han hadde kuttet forbindelsen til mamma og det gamle livet mitt.
   Jeg huket meg sammen, i et hjørne oppå madrassen og klynket lavt  for meg selv. Det virket som om panelveggene rykket stadig nærmere, taket holdt på å falle over meg. Pusten min var rask og flat, jeg fikk nesten ikke luft, mens frykten tok et stadig sterkere tak. Det var en grufull følelse.
   Som voksen har jeg ofte tenkt på hvordan jeg klarte å komme meg gjennom dette. Situasjonen var så skremmende at jeg kunne ha brutt sammen  allerede i begynnelsen av fangenskapet. Men menneskehjernen kan takle det utroligste - ved å lure seg selv og ved å trekke seg tilbake, for å unngå å kapitulere i en situasjon som ikke er logisk begripelig.
   I dag vet jeg at jeg regrederte. Hjernen til en ni år gammel jente fungerte på samme nivå som et fire eller fem år gammelt barn: hvor barnet tar verden rundt seg for gitt; hvor de faste holdepunktene ikke er den logiske forståelsen av virkeligheten, men de små ritualene i barnets hverdag, som er nødvendig for å få en følelse av normalitet. For ikke å bryte sammen. Min situasjon var så hinsides alt jeg kunne forestille meg at jeg ubevisst trakk meg tilbake til dette stadiet: Jeg følte meg liten, overlatt til andre og fritatt for ansvar. Dette mennesket som hadde sperret meg inne, var eneste tilstedeværende voksenperson, og dermed den autoriteten som visste hva som måtte gjøres. Jeg måtte bare gjøre alt han ba meg om - da kom alt til å gå bra. Da ville alt være som det pleide: kveldsritualet, mammas hånd på dyna, godnattkysset og en elsket omsorgsperson som lar et lite lys stå på og lister seg stille ut av rommet.
   At jeg intuitivt begynte å oppføre meg som et lite barn, var den andre viktige forandringen denne første dagen i fangenskap. Det var et desperat forsøk på å lage en liten, trygg øy i en håpløs situasjon. Da kidnapperen kom tilbake litt senere, ba jeg ham bli hos meg, få meg ordentlig i seng og fortelle meg en godnatthistorie. Jeg ønsket meg til og med et nattakyss av ham, som jeg alltid fikk av mamma før hun forsiktig lukket igjen døra til rommet mitt. Alt for å bevare illusjonen av normalitet. Og han var med på notene. Fra skolesekken, som han hadde satt fra seg et sted utenfor fangehullet, hentet han en lesebok med eventyr og små historier, la meg på madrassen, dekket over meg med en tynn dyne og satte seg på gulvet. så begynte han å lese: "Prinsessen på erten del 2." I starten stotret han en del, virket nesten sjenert da han med lav stemme fortalte om prinsen og prinsessen. Da det var slutt, ga han meg et kyss på panna. En liten stund føltes det som om jeg lå i den myke senga på det trygge barnerommet hjemme. Han lot til og med lyset stå på.
   Først da døra lukket seg bak ham, sprakk den beskyttende illusjonen som en såpeboble.
   Jeg sov ingenting den natta. I kjolen min, som jeg ikke hadde villet ta av meg, rullet jeg meg urolig fram og tilbake på den tynne madrassen. Kjolen, som fikk meg til å se uformelig ut, var det siste jeg hadde igjen fra det gamle livet mitt etter denne dagen.

Natasha Kampusch, født 17. februar 1988 i Wien, ble offer for en av de lengste kidnappingene i nyere tid. I 2006 gjenerobret hun friheten - etter 3096 dager i fangenskap. Siden da har hun prøvd å leve et normalt liv. Hun avsluttet skolen våren 2010 og studerer i dag i Wien. Denne boken har hun skrevet i et forsøk å legge hele historien bak seg.

Til toppen