3096 dager (Innbundet)

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2011
Antall sider: 240
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Originaltittel: 3096 Tage
Oversatt av: Halvorsen, Elisabeth Beanca
ISBN/EAN: 9788202346911
Kategori: Biografier og memoarer
Omtale: 3096 dager

Så du henne på Skavlan?
Les hele den hjerteskjærende historien i denne boken.

Natascha Kampusch om sine 3096 dager i fangenskap

Den 2. mars 1998 ble ti år gamle Natascha Kampusch overfalt på vei til skolen og kastet inn i en hvit varebil. Noen timer senere befant hun seg i en mørk kjeller. Der holdt kidnapperen, den 35 år gamle Wolfgang Priklopil, henne fanget i 3096 dager. Dette er hennes egen fortelling om dagene i fangenskap.

Priklopil tvang Natascha Kampusch til å være slaven hans. Han barberte hodet hennes slik at ingen skulle gjenkjenne henne når hun ved svært sjeldne anledninger fikk lov til å forlate huset. Flere ganger ble hun utsatt for fysiske overgrep, og hun hadde lite tilgang på mat. Da hun var 16 år, veide hun mindre enn 40 kilo. Hun hadde da forsøkt å ta sitt liv flere ganger.
   I boken beskriver Natascha hvordan hun til tross for sin unge alder klarte å beholde troen på å overleve, og hvilke strategier hun benyttet for å unngå at kidnapperen øvet mer vold. 23. august 2006 klarte hun å rømme fra fangenskapet idet Priklopil et kort øyeblikk hadde ryggen til henne. Da Priklopil fikk vite at han var etterlyst, tok han sitt eget liv ved å hoppe foran et tog. Han var da 44 år gammel.

"Glimrende bilde av rå undertrykking."
Dagbladet

Til toppen

Andre utgaver

3096 dager
Bokmål Lydbok-CD 2011
3096 dager
Bokmål Nedlastbar lydbok 2011
3096 dager
Bokmål Lydbok MP3-CD 2011
3096 dager
Bokmål Heftet 2012

Flere bøker av Natascha Kampusch:

Anmeldelser av 3096 dager

« ... et hjarteskjerande dokument om korleis eit barn veks til kvinne i fangenskap. [...] Eg slår med dette fast at dette er ei bok alle vil ha godt av å lese – fordi lesinga gjer så innmari vondt.»
– Bjarne Tveiten, Fædrelandsvennen

«En forferdelig bok. En vidunderlig bok. [...] Den er skrevet av et menneske med en overveldende mental styrke, et skarpt intellekt og en forbløffende evne til å beskrive det ubeskrivelige. [...] Den er fremragende skrevet, men først og fremst er den innblikk i et sinn som vet hva virkelig frihet er.»
– Sven Egil Omdal, Stavanger Aftenblad

«Rystende og befriende om fangenskap. Glimrende bilde av rå undertrykking. [...] det er blitt ei flott bok. Ikke bare forteller den historien om det helt usedvanlige livet til Natascha Kampusch, den gir også rikelig rom for refleksjoner, ofte overraskende, tankevekkende, givende, med relevans langt ut over akkurat denne skjebnen.»
– Jon Rognlien, Dagbladet

«Fortellingen om det åtte år lange fangenskapet er unik lesning. [...] Boken er godt skrevet, og det er overraskende i hvor stor grad den klarer å formidle følelser og erfaringer fra en mildt sagt uvirkelig tilværelse.»
– Sten Inge Jørgensen, VG

«Terningkast seks [...] For en fantastisk grusom og optimistisk bok! [...] Aldri har jeg ‘møtt’ et så helstøpt, sterkt, sårbart og klartenkt menneske.»
– Unni Lindell på www.unnilindell.no

Til toppen

Om forfatter Natascha Kampusch

Natasha Kampusch, født 17. februar 1988 i Wien, ble offer for en av de lengste kidnappingene i nyere tid. I 2006 gjenerobret hun friheten – etter 3096 dager i fangenskap. Siden da har hun prøvd å leve et normalt liv. Hun avsluttet skolen våren 2010 og studerer i dag i Wien. Denne boken har hun skrevet i et forsøk å legge hele historien bak seg.

Til toppen

Utdrag

"Jeg ville bli ferdig med hele denne historien," sa Natascha Kampusch i et fjernsynsintervju i forbindelse med boklanseringen i sitt hjemland, Østerrike. "Enhver får gjøre med historien min som man vil. Jeg trenger ikke lenger rettferdiggjøre meg, jeg trenger ikke si noe mer. Jeg er fri."

Da døra gikk i lås, begynte jeg å gråte. Jeg var alene, sperret inne i et nakent rom et eller annet sted under jorda. Uten ryggsekken, uten brødskivene mamma hadde smurt til meg bare for noen timer siden. Uten serviettene de var pakket inn i. Det føltes som om han hadde revet bort en del av meg, som om han hadde kuttet forbindelsen til mamma og det gamle livet mitt.
   Jeg huket meg sammen, i et hjørne oppå madrassen og klynket lavt  for meg selv. Det virket som om panelveggene rykket stadig nærmere, taket holdt på å falle over meg. Pusten min var rask og flat, jeg fikk nesten ikke luft, mens frykten tok et stadig sterkere tak. Det var en grufull følelse.
   Som voksen har jeg ofte tenkt på hvordan jeg klarte å komme meg gjennom dette. Situasjonen var så skremmende at jeg kunne ha brutt sammen  allerede i begynnelsen av fangenskapet. Men menneskehjernen kan takle det utroligste - ved å lure seg selv og ved å trekke seg tilbake, for å unngå å kapitulere i en situasjon som ikke er logisk begripelig.
   I dag vet jeg at jeg regrederte. Hjernen til en ni år gammel jente fungerte på samme nivå som et fire eller fem år gammelt barn: hvor barnet tar verden rundt seg for gitt; hvor de faste holdepunktene ikke er den logiske forståelsen av virkeligheten, men de små ritualene i barnets hverdag, som er nødvendig for å få en følelse av normalitet. For ikke å bryte sammen. Min situasjon var så hinsides alt jeg kunne forestille meg at jeg ubevisst trakk meg tilbake til dette stadiet: Jeg følte meg liten, overlatt til andre og fritatt for ansvar. Dette mennesket som hadde sperret meg inne, var eneste tilstedeværende voksenperson, og dermed den autoriteten som visste hva som måtte gjøres. Jeg måtte bare gjøre alt han ba meg om - da kom alt til å gå bra. Da ville alt være som det pleide: kveldsritualet, mammas hånd på dyna, godnattkysset og en elsket omsorgsperson som lar et lite lys stå på og lister seg stille ut av rommet.
   At jeg intuitivt begynte å oppføre meg som et lite barn, var den andre viktige forandringen denne første dagen i fangenskap. Det var et desperat forsøk på å lage en liten, trygg øy i en håpløs situasjon. Da kidnapperen kom tilbake litt senere, ba jeg ham bli hos meg, få meg ordentlig i seng og fortelle meg en godnatthistorie. Jeg ønsket meg til og med et nattakyss av ham, som jeg alltid fikk av mamma før hun forsiktig lukket igjen døra til rommet mitt. Alt for å bevare illusjonen av normalitet. Og han var med på notene. Fra skolesekken, som han hadde satt fra seg et sted utenfor fangehullet, hentet han en lesebok med eventyr og små historier, la meg på madrassen, dekket over meg med en tynn dyne og satte seg på gulvet. så begynte han å lese: "Prinsessen på erten del 2." I starten stotret han en del, virket nesten sjenert da han med lav stemme fortalte om prinsen og prinsessen. Da det var slutt, ga han meg et kyss på panna. En liten stund føltes det som om jeg lå i den myke senga på det trygge barnerommet hjemme. Han lot til og med lyset stå på.
   Først da døra lukket seg bak ham, sprakk den beskyttende illusjonen som en såpeboble.
   Jeg sov ingenting den natta. I kjolen min, som jeg ikke hadde villet ta av meg, rullet jeg meg urolig fram og tilbake på den tynne madrassen. Kjolen, som fikk meg til å se uformelig ut, var det siste jeg hadde igjen fra det gamle livet mitt etter denne dagen.

Natasha Kampusch, født 17. februar 1988 i Wien, ble offer for en av de lengste kidnappingene i nyere tid. I 2006 gjenerobret hun friheten - etter 3096 dager i fangenskap. Siden da har hun prøvd å leve et normalt liv. Hun avsluttet skolen våren 2010 og studerer i dag i Wien. Denne boken har hun skrevet i et forsøk å legge hele historien bak seg.

Til toppen