Makten (Innbundet)

Haakon & Maud bind IV

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2008
Antall sider: 464
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788202273552
Kategori: Biografier og memoarer
Omtale: Makten

Krig, revolusjon og klassekamp

«Med uvirkelige skritt skred revolusjonens sendebud, Alfred Martin Madsen, over Slottsplassen, forbi gardisten under balkongen og inn i den kongelige residens..» Tor Bomann-Larsen gir en like medrivende som skarp analytisk fremstilling av kong Haakons møte med klassekampens krav, som førte til dannelsen av landets første Arbeiderpartiregjering. Et hjemlig politisk drama utspiller seg i en tid da palassene ble stormet i Europa og kongeparets slektninger ble myrdet i Sibir. Makten er beretningen om den gamle verdens blodige undergang, om borgerkrigens trusler og om en konge som kom arbeiderklassen i møte.

Tor Bomann-Larsen besitter et eksklusivt kildeapparat, et suverent grep om stoffet og en språklig eleganse som plasserer ham i en særstilling blant våre faglitterære forfattere.  Hans serie med bøker om Haakon og Maud – det ser nå ut til å bli seks totalt – er av Arne Strand i Dagsavisen betegnet som den største biografiske skrivebragd i norsk historie. Disse enkeltstående bøkene gir oss en strålende formidling av det unge norske monarkiet i en svært turbulent tid. Makten ble lansert før jul og har fått enormt stor oppmerksomhet i media. Kritikerne har skamrost den.

Med sin unike tilgang til kong Haakons dagbøker, notater og brev har Tor Bomann-Larsen gjort oppsiktsvekkende funn som gir helt nye perspektiver på sentrale politiske hendelser i de første tiårene av det tjuende århundre.  Krig, revolusjon, klassekamp. Internasjonale spenninger preget det lille kongeriket Norge i perioden fra 1914 til 1928. Makten tar for seg en viktig periode i det unge norske monarkiets liv, en periode da vår verdensdel var preget enorme omveltninger, Norge var lite og fattig, og kongeparet fremdeles strevde med å finne seg til rette i sitt nye land. 

 Under kongeparets ti første år i Norge hadde de distansert de seg fra det norske folk privat. Det sies at dronning Maud ikke ville omgås andre nordmenn enn Nansen. Men også kong Haakon holdt avstand til Kristiania-sosieteten, han var betenkt ”paa grund av den meget Jalousi der unægtelig herskede i Byen”. I stedet mottok kongefamilien stadig britiske og danske familiemedlemmer og gjester, samt sine nære slektninger fra Russland. Trykket fra krigen endret etter hvert på dette, og kongefamiliens status endret seg fra å være tilskuere til å delta aktivt i det norske samfunnet. Kronprins Olavs første ”offisielle” skihopp i 1916 er kanskje det første synlige bevis på at kongefamilien var i ferd med å bli ordentlig norsk.  

Norge holdt seg nøytralt under 1. verdenskrig. Men med en stor og viktig handelsflåte ble landet likevel berørt. De nøytrale landene spilte en viktig rolle for opprettholdelsen av verdenshandelen, også som skulte bindeledd mellom krigførende parter. Det var ikke til å unngå at det kom til overtredelser. I de diplomatiske notevekslingene som fulgte kunne man lese seg til de nøytrales sanne sympatier.  Tor Bomann-Larsen påpeker i sin bok at Kong Haakon ønsket å styrke vennskapsbåndene til England under verdenskrigen. Kong Haakon ga uttrykk for at protestene overfor England måtte holdes i en høflig form, men overfor Tyskland kunne man opptre skarpere. Som Kongen selv skriver i sin dagbok, man måtte ”vise hvor man haabede at finde sine Venner, da der ellers efter Krigen ikke var nogen der ønskede at gjøre noget for os, da ingen mente at være Tak skyldig”.

Med sterke bånd til England og med Glücksborgklanens nedarvede skepsis til det tyske keiserriket klarte ikke kong Haakon å opptre nøytralt, selv om Norge offisielt var det. For kong Haakon var ikke det verste som kunne skje å bli trukket inn i krigen, men å havne på feil side, altså i et fiendtlig forhold til England.  Denne holdningen stod i sterk motsetning til Sverige, som ønsket å beholde de gode forbindelsene med Tyskland, en politikk kong Haakon betegnet som vanvidd. Kongens antipati mot Sverige og svenskekongen var stor på denne tiden. Først på regjeringens gjentatte oppfrodringer reiste han på statsbesøk til Stockholm like etter krigen.

Det var en skadeskutt verdensdel som gikk inn i det som senere skulle bli kalt mellomkrigstiden. Landområder skulle fordeles på nytt, vinnerne skulle ha erstatning og taperne straffes hardt.  
Mordet på den russiske keiserfamilien i 1918 rystet Europas fyrstehus i deres grunnvoller. Habsburgerriket gikk i oppløsning, tyske fyrster måtte abdisere og det som før hadde vært en nærmeste enerådende styreform var kastet på historiens skraphaug. Over denne skraphaugen la spanskesyken seg som en sky. Ikke siden svartedauden hadde menneskeheten opplevd en slik katastrofe.  Samtidig var det i ferd med å blusse opp enda en kamp: klassekampen.

I Makten er kong Haakons rolle i det politiske liv et av de sentrale temaer. Her skildres en konge som fryktet en rød revolusjon og borgerkrig – han hadde jo sett to av sine fettere bli myrdet av bolsjevikene – mens samtidig en konge som så mulighetene for å løse klassekampen på en mer fredelig måte. Tor Bomann-Larsen viser oss hvordan kong Haakons nærmest geniale politiske grep gjør at Arbeiderpartiet riktignok kom til kortvarig regjeringsmakt, men samtidig måtte ta avstand fra revolusjon som virkemiddel. I Makten skriver han at kong Haakon ville ”holde Norge samlet, derfor måtte Arbeiderpartiet splittes”. Samtidig hadde Kongen sikret seg rollen som en monark hevet over partigrenser. Tor Bomann-Larsens unike tilgang til nye kilder, hans evne til å levendegjøre stoffet, gjør at vi kommer så utrolig nær personene og føler oss som øyenvitner til de store endringer i historien.

Til toppen

Andre utgaver

Makten
Bokmål Heftet 2010
Makten
Bokmål Ebok 2014
Svaret
Bokmål Heftet 2014

Flere bøker av Tor Bomann-Larsen:

Om forfatter Tor Bomann-Larsen

Tor Bomann-Larsen (f. 1951) har et stort forfatterskap bak seg. Han har tidligere utgitt tre frittstående bind i serien om Kong Haakon og Dronning Maud. Kongstanken (2002), Folket (2004) og Vintertronen (2006). Nå er nylig den fjerde boken utkommet, Makten, som er hovedbok i Historieklubben.

Tor Bomann-Larsen har mottatt en rekke litterære priser, deriblant Fritt Ords honnør, Cappelenprisen og Brageprisen. Bøkene hans er oversatt til flere språk. Om Roald Amundsen-biografien (på tysk i 2007) skrev Der Spiegel: "Det er ingen legende som plukkes i stykker, men en myte som hentes tilbake til den historiske virkelighet."

Til toppen

Utdrag

Utdrag fra kapitlet: Dynastienes død

«Vaabenstilstanden sluttet!» skrev Haakon VII i dagboken mandag 11. november 1918. Så føyde han til: «Men skal nu Borgerkrig og Klassekamp afløse Verdenskrigen, det hviler som en Mare paa en i denne Stund, som man i alle disse Aar har seet frem til med Længsel."

Prisen hadde vært høy for å oppnå en så bekymringsfull fred. Fem millioner falne på Ententens side, snaut tre og en halv på Aksemaktenes. Utallige enker, faderløse og invalidiserte. Det var i enhver forstand et skadet Europa som kom ut av krigen. Blant ofrene var de relativt stabile, konstitusjonelle regimer i Tyskland og Østerrike-Ungarn – dertil tsarens Russland.
Det var en mild overdrivelse da kong George under hyllesten i Paris 14 dager etter våpenhvilen uttalte at man «til forsvar for civilisationens og rettens sak» hadde seiret over «ødelæggende magter og barbariske system». Hverken i hans egen eller i president Poincarés tale ble Russland – det land som hadde de høyeste tapstall på Ententens side – nevnt. Det russiske imperium hadde ikke bare mistet sitt herskerdynasti, men også sine spede, demokratiske institusjoner.
Over freden lå spanskesyken, en verdensomspennende influensaepidemi som med 30 millioner døde langt oversteg skyttergravenes ofre. Ikke siden svartedauden hadde menneskeheten opplevd en lignende katastrofe. Høsten 1918 falt 7000 hver eneste uke i Storbritannia.
Selv i det nøytrale Kristiania måtte sporvognene desinfiseres daglig. Landet som sørget over et par tusen tapte sjømenn, mistet nesten ti ganger så mange liv på sotteseng. Og man kunne ikke engang legge skylden på keiser Wilhelm.

Utdrag fra kapitlet: Makten

"Da Arbeiderpartiets gruppefører bega seg av sted litt før klokken tre, var Arbeiderbladets medarbeider «den eneste journalist som ofrer denne begivenhet noen opmerksomhet». Og som ventet utenfor sammen med en engere gruppe partikamerater. Spente på å høre Madsens ironiske fremstilling av klassefiendens liv og levned bak slottsmurene.Med uvirkelige skritt skred revolusjonens sendebud, Alfred Martin Madsen, over Slottsplassen, forbi gardisten under balkongen og inn i den kongelige residens.
Skjønt han må ha vekslet noen ord med sin parlamentariske nestleder, Hornsrud, hadde heller ikke han noen bestemt forestilling om hva som ventet på majestetens kontor. 80 trinn førte Alfred Madsen opp til vestibylen. I motsetning til det dobbelte presidentskap var han gutteaktig hengslete og lett til bens. Omgitt av 20 klassiske søyler kunne han kaste et blikk til høyre mot Oscar I’s marmorbyste, eller til venstre ut av vinduet og skimte bakenden av Carl Johans ryttermonument. Der de streikende jernarbeiderne hadde fulgt statuens eksempel og blottet hodene, da de avsang «Internationalen». Før det ridende politi hadde jaget dem ned trappene mot Karl Johans gate. Akkurat som i Sergei Eisensteins store filmepos Panserkrysseren Potemkin. Trappene i Odessa, trappene i Oslo – for den klassebevisste proletar var det en og samme stenharde virkelighet.
Historiens skjulte viljer hadde ledet ham inn i monarkiets høyborg, som en Lenin på høflig visitas i tsarens Vinterpalass. Etter valgseieren hadde Aftenposten skrevet at de ikke næret noen «overdreven sympati for mænd av Madsens type, men vi kan ikke uten videre gaa ut fra, at de ikke er mandfolk, som har sine idealer, sine maal og sine midler, som de ikke viker tilbake for at bruke». Det var ikke første gang Alfred Madsen var ute i delikat oppdrag – som den gang han slepte en koffert bolsjevikiske gullrubler over grensen. Da ble han anholdt i Kirkenes. Denne gang nådde han fugleværelset uten å bli kroppsvisitert. Majestetens forværelse var et kunstig anlagt lysthus fra fjerne tider da Norge kunne fremstilles som en nasjonalromantisk idyll. Ikke en skorsteinspipe å se, ikke et hammerslag å høre, bare kongeørnens penslede flukt, høyt oppe i taket. Alfred Madsen befant seg fjernt fra det 20. århundre, i en verden av illusoriske fossefall og fuglekvitter – i monarkiets venteværelse. Her fantes det bare én trøst: Madame Kollontaj
– arbeiderstatens sendebud, Lenins angivelige elskerinne – hadde vært her før ham.

Innenfor ventet Kongen, og han var ikke alene. Ved sin side hadde han dynastiets fremtid – Hans Kongelige Høyhet Kronprinsen. Så gikk døren opp for et av de mest skjellsettende møter i norsk historie. «Kl. 3. Alfr. Madsen oppe som Arbeidergruppens Fører og fik i Opdrag at søge dannet en Regjering.»  I oppdrag? Skulle det ikke bare konfereres, sonderes, spekuleres? Hva med skipsreder Mowinckel og godseier Mellbye? Nei, det var han, arbeiderklassens utsending, som sto der, Alfred Martin Madsen, ansikt til ansikt med kongemakten. I stedet for revolusjonens stilett, holdt han plutselig regjeringsmakten mellom nevene. Men han lyste av vantro: «det hele betød ingen ting. Det var bestemt at en borgerlig regjering skulle dannes.» Hans Majestet måtte si det utvetydig og med ettertrykk: «Dere har den samme chanse. Jeg gir Dem opdrag.»
Og Hans Kongelige Høyhet gjorde ikke mine til protest.

Ingen kunne redde det kommunistiske verdensbildet i denne stund."

Til toppen