- Jeg føler meg stort sett på gyngende grunn. Jeg har aldri hatt noen tro på absolutte sannheter. Mitt liv har bestandig vært preget av tvil og usikkerhet. Det er meget mulig at jeg kommer til å dø som et spørsmålstegn, og at dermed også kisten kommer til å få en tvilsom utforming.
(…)
- Har vi snakket om døden? Det må vi vel. I en bok om livet må vi snakke om døden. Det er sagt mye tull om døden. Det er forresten sagt mye tull om det meste. Det blir sagt at vi må lære å se på døden som en naturlig ting. Jeg tror aldri vi kan lære det. Kanskje vi kan se på fremmede menneskers død som naturlig, men ikke når det gjelder mennesker som angår oss. I hvert fall ikke vår egen. Min egen død vil jeg se på som fullstendig unaturlig. Lenge trodde jeg ikke på den. Da tenkte jeg ikke ”når jeg dør”, men kanskje ”hvis jeg dør”. Da jeg ble eldre, særlig etter at jeg ble så gammel at jeg begynte å merke forfallet, fysisk og mentalt, begynte jeg å tro på at det muligens var noe i det. At en dag skal jeg dø. Ikke være mer. Det virker helt absurd.
(…)
- Et spørsmål som dukker opp ganske ofte er: Hva er meningen med livet? Det vedkommende spør om er jo hva som er meningen med hans eller hennes eget liv. Jeg synes det er ganske kravstort å tro at en eller annen skal ha mening om hvert menneskes korte liv på jorden.  Jeg, som ikke tror på noen styrende Gud, er kommet frem til at hvis noen har en mening om eller med mitt liv, må det være selve naturen. Det naturen vil at vi skal bruket livet til, er å føle kjærlighet. Bortsett fra at naturen ikke forholder seg til et så vakkert ord som kjærlighet. Naturen er bare opptatt av formering. Det betinger som oftest noen grad av det vi kaller kjærlighet, til en person av det motsatte kjønn. Sånn at det kan bli barn av det.

Til toppen