''Klokka er snart ett, og jeg har ennå ikke spist. Jeg tenker på August som er i barnehagen. De la ham for en halv time siden. Jeg lurer på om han gråt. Ropte han på meg mens jeg satt i det møtet? Pappaen eller jeg pleier alltid å ligge ved sisden av ham til han sovner. Hvis han vil, ammer jeg ham. Melka renner der jeg står på det lille toalettet på jobben. Jeg tørker og gråter litt når jeg tenker på August.
52 våkne timer har vi sammen i løpet av ei uke. Jeg ser sønnen min mindre enn jeg ser sjefen. Det er bare flaks for meg at August tok sitt første skritt hjemme og ikke i barnehagen. Hadde han tatt skrittet i barnehagen, hadde jeg fått tilsendt et bilde av det på mms over fjorden. Hvis jeg blir bedt om å jobbe overtid, ser jeg ham enda mindre. Det skjer minst en gang i uka. Og jeg sier aldri nei. Jeg tør ikke gamble med fleksibiliteten jeg har til å gå tidligere andre dager.
Jeg tørker meg rundt øynene, og tenker at jeg ikke har noe å gråte for. Jeg er heldig. Jeg bor i verdens beste mammaland. Jeg har tross alt barnehageplass.''
Til toppen