Der Führer hadde omfattende planer for byen. Den tyske okkupasjonsmakten gjorde Trondheim til en krigsbunker og til en av det okkuperte Europas sterkest forsvarte og best bevoktede byer. Etter krigen skulle en ny by, Neu Drontheim, bygges ved utløpet av elven Gaula, og den skulle være tysk, med 250 000 tyske innbyggere. De skulle betjene Die Kriegsmarine, den tyske krigsmarinens hovedbase i den nordlige del av Det tredje riket. Kjernen i naziregimets planer for Trondheim var krigsmarinens behov for beskyttelse, dokker og oppankringsplasser, og muligheten denne basen ville gi for rask seilas ut til storhavet for å angripe fienden og allierte konvoier. Alle disse behov møtte den lange og dype Trondheimsfjorden. Under annen verdenskrig ble Trondheim derfor en marineby, og var tiltenkt rollen som en fremtidig marinemetropol. Oslo forble det politiske og administrative senteret i Norge, men Trondheim var den militært sett viktigste byen for den tyske okkupasjonsmakten. Derfor ble også det undertrykkende regimet her hardt. Samtidig, og paradoksalt nok, var den lokale velviljen til å bistå okkupantene betydelig, og byggevirksomheten stor.
Denne viktige delen av norsk krigshistorie er tidligere ikke fortalt i en slik bredde og dybde. Mange av bildene i boken har tidligere aldri vært publisert. De er til dels tatt av tyske soldater til privat bruk, og forteller om soldatenes hverdagsliv og dokumenterer krigshandlinger.
