I løpet av første verdenskrig ble om lag en million armenere drept etter ordre fra den tyrkiske regjeringen. Etter krigen ble armenske overlevende i stor grad fordrevet fra sine tidligere hjemområder i Tyrkia. Denne overveldende flyktningekatastrofen ble møtt med omfattende og moderne internasjonal bistand. Norske Bodil Biørn, som var vitne til massakrene på armenerne i den østlige delen av Tyrkia, skulle komme til å ta del i det internasjonale nødhjelpsarbeidet blant armenske flyktninger.

Da Biørn reiste til Det osmanske riket i 1905 var det begynnelsen på en nesten tretti år lang karriere som bistandsarbeider, sykepleier og misjonær i Tyrkia, Armenia og dagens Syria. Dette er fortellingen om et arbeidsliv blant armenerne i årene før og under folkemordet, og i gjenoppbyggingen av den armenske nasjonen etter verdenskrigen. Det er også en sjelden historie om en representant for den første generasjonen moderne kvinner. Hun valgte bort mann og ekteskap, men fikk et barn i en tid da enslige kvinner offisielt ikke kunne stifte familie. Bodil Biørn adopterte en armensk gutt, og hun levde i mange år på Oslos vestkant som mor, svigermor og farmor. Armenerne kalte henne også mor.- mayrig; hun var en av dem som kom da de trengte omsorg utenfra.