Franskmannen som ble kong Karl Johan av Sverige og Norge

Norges mest kjente gate er oppkalt etter ham, han sto bak byggingen av det kongelige norske slott og han skuer utover hovedstaden den dag i dag fra en rytterstatue på slottsplassen. Han var konge av Sverige og Norge i hele 26 år, og han la grunnlaget for det politiske samspillet mellom de to unionslandene. Men han var verken svensk eller norsk; han var fransk, og han hadde ikke snev av blått blod i årene. Hvordan kunne franskmannen Jean Bernadotte fra enkle kår i Sør-Frankrike ende opp som kong Karl XIV av Sverige og Norge? Det er en historie uten sidestykke, og ingen kan fortelle den bedre enn den folkekjære svenske forfatteren Herman Lindqvist. I fjor gjorde han stor suksess i Historieklubben med Madame de Pompadour om Ludvig XVs offisielle elskerinne og nærmeste politiske rådgiver. Nå er det Karl XIV Johan som står for tur, og vi får litt av et eventyr.

Hovedboken presentert av Lisa Svendsen

En kald januarnatt i 1763 fant det sted en dramatisk fødsel i den lille franske byen Pau ved foten av Pyrenéene. Det var karneval i byen, og den gravide Madame Bernadotte ble så skremt da utkledte festdeltakere braste inn i huset med tente fakler, at veene satte i gang og barnet ble født altfor tidlig. Det var en sped liten gutt, og han fikk navnet Jean. Men han vokste seg snart både stor og sterk. Han skilte seg tidlig ut fra mengden med sine 185 cm, gnistrende mørke øyne og voldsomme temperament. Han hadde kort lunte og en sterk rettferdighetssans, og havnet rett som det var i slagsmål for å forsvare sin ære. Da faren døde i 1780 var Bernadote 17 år, og jobbmulighetene hans begrenset seg til farens yrke. Faren hadde vært skriver, men Bernadotte hadde ikke lyst til å råtne bort på et juristkontor blant stabler av papirer. Han ville bli soldat. Soldatyrket hadde lav status i samfunnet, og familien hans hadde sterke motforestillinger. Men det brydde ikke Bernadotte seg om, og da muligheten bød seg vervet han seg til hæren.

Livet som soldat var tøft, men Bernadotte angret aldri på sitt valg, og det viste seg snart at han var den fødte soldat. Han hadde ordenssans, var disiplinert og trivdes i det maskuline, hierarkiske miljøet med klare ordre og mye fysisk aktivitet. Allerede som 18-åring ble han overført til regimentets eliteavdeling, grenaderene. De som ble plukket ut hadde utmerket seg i felten eller på andre måter i tjenesten, og de måtte normalt ha fylt 20 år. I årene som fulgte avanserte Bernadotte jevnt og trutt, og nådde toppen av underoffiserstigen i en alder av 27 år. Lenger enn det kunne han ikke komme, for de høyere offisersstillingene var forbeholdt adelen. Men akkurat på denne tiden raste den franske revolusjonen gjennom landet. Føydalsystemet ble avskaffet og adelens privilegier fjernet. Det ble likhet for loven, og alle, uansett sosial bakgrunn, kunne søke alle typer stillinger. Dermed kunne Bernadotte bli offiser, og det ble han i 1794. Etter 14 år i hæren ble han utnevnt til løytnant og tok steget opp i offiserenes rekker. Deretter fikk forfremmelsene virkelig fart på seg. Innen to år hadde han blitt divisjonsgeneral og nådd toppen av rangstigen i datidens hær. De raske forfremmelsene skjedde ute i felten. I den ene rapporten etter den andre ble Bernadottes mot og lederegenskaper i dramatiske situasjoner fremhevet.

Bernadotte var en del syk, men kom seg alltid. En sykepermisjon han hadde i hjembyen Pau fikk en dramatisk slutt. Han oppvartet en gift kvinne med en så glødende lidenskap at ektemannen utfordret Bernadotte til duell. Den unge Bernadotte var en dyktig fekter, og han skadet motstanderen alvorlig. Det var forbudt å duellere, og skandalen endte med at Bernadotte forlot hjembyen i hui og hast for aldri å vende tilbake. En annen gang han var syk, skal han ha blitt så dårlig at legene til slutt ga opp alt håp og erklærte ham død. En lege ønsket å utføre noen eksperimenter på liket, men før han satte i gang påstås det at den døde kviknet til. Bernadotte var slett ikke død! Han ble snart frisk igjen, og hans eventyrlige liv fortsatte.

Som den første generalen i verden brukte Bernadotte luftballong til rekognosering av fiendestillinger under et slag. Året var 1795, og Frankrike var i krig med Østerrike. De franske troppene lå på den ene siden av Rhinen, og de østerrikske på den andre. Bernadotte ville vite hvordan tilstanden var hos østerrikerne før han eventuelt sendte sine franske tropper over elven. På grunn av sterk vind var det fare for at ballongen ville slite seg og seile inn over fiendens landskap med generalen om bord. Derfor ble han, under kraftige protester, snart hentet ned på jorda igjen og fikk dessverre ikke så stort utbytte av denne tidlige form for flyvåpen som han hadde håpet.

To år senere krysset han raskt og effektivt Alpene i en forrykende snøstorm med over 20.000 soldater. Han var på vei for å bringe forsterkninger til de franske styrkene i Italia. Lederen for disse var general Napoleon, og 3. mars 1797 møtte Bernadotte og Napoleon hverandre for første gang. Det ble en hanekamp uten like og starten på et rivaliserende og utfordrende forhold i årene som kom. Den maktpolitiske og personlige kampen mellom Bernadotte og Napoleon er noe av det mest spennende i boken. I det ene øyeblikket hyllet de hverandres militære begavelser, og i det neste skjelte de hverandre ut etter noter. Mange år senere, under fangetilværelsen på St. Helena, skal Napoleon ha sagt om Bernadotte at «jeg burde ha skutt ham, men for Désirées skyld kunne jeg ikke det.» De fikk nemlig nære familiebånd. Bernadotte ble gift med Napoleons tidligere forlovede Désirée, og Désirées søster Julie var gift med Napoleons eldre bror Joseph.

Men hvor kommer Sverige og Norge inn i denne fortellingen? Svenskene valgte selv Bernadotte til sin tronarving i 1810, og unionen med Norge ble deretter Bernadottes store politiske mål. Svenskenes kong Karl XIII var barnløs, og for å sikre arverekkefølgen var de nødt til å finne en passende kronprins. Det var mange kandidater, men til slutt endte de med Bernadotte. At han var en suksessfull fransk general var viktig. Frankrike var den ledende stormakten i Europa, og det var viktig for Sverige å ha gode forbindelser dit. Men det som ble avgjørende var penger – eller, rettere sagt, et løfte om penger. Det ble blant annet påstått at Bernadotte ville gi gunstige lån og betale ned Sveriges store utenlandsgjeld. Han skulle også lære seg svensk. Bernadotte hadde selv aldri lovet noe slikt, og ingen av de storslåtte økonomiske løftene ble noen gang innfridd, men valgt til svensk tronarving, det ble han. Svensk lærte han seg heller aldri, men snakket fransk hele sitt lange liv. Likevel viste han seg å være et godt valg for svenskene. Han sikret fred i landet, fikk orden på økonomien og sørget for at Norge kom i union med Sverige. I Norge var man ikke like fornøyd med dette, men med årene ble han en populær konge blant de brede lag av befolkningen, og han satte sitt preg også på vår historie.