Tyskerjentene (Innbundet)

historiene vi aldri ble fortalt

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2009
Antall sider: 203
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788205390645
Kategori: Historie
Omtale: Tyskerjentene

TYSKERJENTENE
- historiene vi ikke ble fortalt


En rystende beretning om en mørk side av vår krigshistorie. Den krigshistorien vi aldri fikk høre. Journalist Helle Aarnes i Bergens Tidende fikk i 2008 Den store journalistprisen for artikkelserien Tyskerjentene, som denne boken er bygget på.

De norske tyskerjentene var langt flere enn de fleste er klar over. Den offisielle norske krigshistorien forteller lite om vår behandling av disse kvinnene. De brøt ingen lov, men de valgte fiendens menn. Straffen var knallhard. Mange ble skamklippet av mobben. Langt flere ble utsatt for grove statlige overgrep. I denne boken møter du Else som ble internert og deportert til Tyskland. Gudrun som ble lobotomert, Therese som måtte gi bort datteren sin og Ellen som fikk barn hos naziorganisasjonen Lebensborn og deretter ble ansatt samme sted. Flere av disse tidsvitnene forteller her sine historier for første gang. 


”Gjennom historiene til Yngvild, Else, Ellen, Therese og Gudrun kommer både variasjonene og det personlige i tyskerjentenes skjebner fram. At kvinner følte seg tvunget til å gi bort barna sine i avisenes rubrikkannonser toppes bare av at ett ble levert tilbake med et hakekors på bagasjen.”
Halvor Finess Tretvoll, Dagsavisen

Til toppen

Andre utgaver

Tyskerjentene
Bokmål Heftet 2010
Tyskerjentene
Bokmål Nedlastbar lydbok 2009
Utdrag

UTDRAG FRA "TYSKERJENTENE"

Yngvild Holms møte med den tyske okkupasjonsmakten hjemme i Hammerfest var likt mange andre nordmenns. Situasjonen i Finnmark var likevel spesiell: ingen steder i Norge var det flere tyskere stasjonert. Så mange var de, at det en rekke steder var mange ganger flere tyskere enn fastboende. I Porsanger, med 3000 innbyggere, kunne det i perioder være 30 000 soldater  . I Sør-Varanger, som normalt hadde 8000 innbyggere, var det stasjonert opptil 60 000 tyske soldater i løpet av krigen, altså like mange som det var fastboende i hele Finnmark.  . Yngvild og Pauls historie var nok ikke uvanlig i Nord-Norge.
De første årene var tyskernes okkupasjon relativt fredelig, også i Finnmark. Krigen hadde ødelagt mange av de normale arbeidsplassene. Fisket var stoppet opp; det var for farlig, og båtene var rekvirert av tyskerne. Men tyskerne skapte andre arbeidsplasser; bygde flyplasser, veier og kaserner. De betalte bedre. Kjøpte mat, fikk vasket klær, og bodde gjerne i privathus. Over alt var det tyskere - og de ble værende lenge, side om side med lokalbefolkningen.
Langs hele norskekysten gikk det båter og konvoier med soldater og våpen, men få steder var så strategisk viktig som Finnmark. For den norske motstandsbevegelsen tok det tid å mobilisere skikkelig, selv i mer sentrale strøk av landet. Finnmark, flere hundre mil unna Oslo, var ikke tilknyttet Hjemmefronten, og for mange finnmarkinger må motstandskamp ha vært noe fjernt  .
Norske eksilmyndigheter fikk etter hvert urovekkende rapporter via Sverige, der norske tjenestemenn avhørte flyktningene som kom over grensen. ”I visse landsdeler eller mindre distrikter utgjør antallet tyskertøser en meget stor del av den yngre kvinnelige befolkning”, rapporterte én.  Opplysningene ble lagt merke til.

”Og så børjad livet”. Yngvilds fyllepenn-skrift i det gamle albumet.
I pinsen 1943 var Yngvild blitt tjue år. Hun jobbet som frisørdame, og i fritiden var hun enten sammen med kjæresten, en lokal gutt som jobbet i bokhandelen, eller med bestevenninnen. De var med i godtemplarungdommen, og om søndagene gikk de på tur i fjellene rundt Hammerfest; enten på Tyven, fjellet som stjal solen, eller til broren Jens sin hytte.
En av pinsedagene hadde Yngvild fri fra jobben. Hun gikk litt rundt i byen med bestevenninnen da de kom i snakk med to unge menn. Mennene snakket gebrokkent norsk, men hadde sivile klær. Yngvild lurte litt på hvor de kom fra, men irriterte seg over at den ene av de to bare sto der. Han snakket ikke til henne, så ikke på henne, bare glodde overlegent utover sjøen. Den fyren der, tenkte hun, var hun overhodet ikke interessert i å bli bedre kjent med. Derfor ble hun sur da hun hørte venninnen invitere de to karene med på fjellturen de hadde planlagt neste dag. ”Da får du gå alene. Jeg går ikke med den innbilske fyren”, klaget hun.
Dagen etter gikk likevel de to venninnene på fjelltur med Ossie og Paul, to tyske menn de knapt kjente.

Til toppen