Det er ikke bare av ren vitenskapelig interesse jeg studerer innvirkningen det nedarvede personlighetstrekket høy sensitivitet har på kjærligheten. Jeg har følt det på kroppen, og det har gitt meg omfattende kunnskap om temaet. Mine egne erfaringer viser selvfølgelig bare noen av de mange måtene sensitivitet kan påvirke et forhold på, men de kaster likevel lys over et område av kjærligheten som har vært sterkt forsømt.

Mannen min, Art, er sosialpsykolog og temmelig rastløs av natur. Når han går tur alene, har han musikk i ørene. Men han foretrekker å gå sammen med meg. Jeg er glad i å gå alene. Og jeg kan kjøre fem timer alene i bilen uten å slå på radioen. Jeg bare tenker. Art er fantastisk under press. Det er ingen jeg heller vil ha hos meg i en krisesituasjon - han bare feier inn og ordner alt. Men han kan også gå inn i det samme rommet hundre ganger uten å tenke på at det ville bli hyggeligere der hvis han slo av det skarpe lyset og rettet på teppet. Jeg, derimot, har naturlig anlegg for å se hva som skal til for å forbedre en situasjon.

Når vi er på konferanse, er han sammen med folk fra frokost til klokken to om natten. Han går fra gruppe til gruppe og prater. Jeg hører på innleggene, og kanskje jeg spiser middag sammen med ham eller blir med ham i et selskap, men for det meste er jeg på rommet mitt, går en tur eller sitter fordypet i samtale med en annen einstøing. For Art er enhver handling åndelig. Hverdagslivet er hellig. Jeg lengter alltid etter å være for meg selv og føler meg dratt mellom ytre krav og den rike, åndelig tiltrekkende verdenen jeg bare finner når jeg går inni meg selv.

Begge arbeider seksten timer i strekk hvis vi må. Jeg kan ikke fordra det, han synes det er greit. Når jeg går og legger meg, er jeg lys våken, altfor overstimulert til å sove. Han legger seg ved siden av meg, og etter tredve sekunder sover han som en bjørn om vinteren.

Art drømmer ikke så mye som jeg gjør. Han drømmer om glade og gode hendelser, eller om hvordan han kan organisere arbeidet sitt. Drømmene mine er overveldende og av og til foruroligende. I mange år nå har vi begge tenkt på meg som underlig intens og på ham som «uten særlig antenner». Men selvfølgelig er jeg den som har tenkt mest intenst på dette også. Jeg har vaklet mellom å se på meg selv som ubalansert og på ham som et prakteksemplar når det gjelder mentalhelse, eller på meg selv som et geni som blir plaget av en mann som er frustrerende overfladisk og uvitende. Av de to synspunktene foretrakk jeg faktisk å se på meg selv som problemet. Jeg ville så gjerne være tilfreds med mannen min. Men av og til lengtet jeg etter en dypere partner, kanskje en som kunne lede meg til Gud. Art på sin side ville nok hatt glede av en mer spontan og utadvendt ektefelle - en som var mer pratsom og gledet seg mer over livet. Men forskjellene mellom oss plaget ham egentlig ikke. De plaget meg.

Jeg var absolutt ikke fornøyd med meg selv heller. Jeg trodde oppriktig at det var noe galt med meg, men det skal sies til Arts fordel at det var en tanke som aldri streifet ham. Han likte at jeg var så intens, kreativ, intuitiv og oppmerksom på små detaljer, og han likte min evne til å tenke dypt og føre seriøse samtaler, og de sterke følelsene mine. Selvoppfattet jeg disse egenskapene som akseptable ytre tegn på en alvorlig, skjult feil som jeg hadde vært oppmerksom på hele mitt liv. Sett fra mitt ståsted var det et rent mirakel at han elsket meg til tross for denne feilen. På andre måter er vi selvfølgelig alt annet enn rake motsetninger. Og denne boken handler ikke bare om kjærlighet mellom en høysensitivperson (HSP) og en ikke-sensitiv person. Store deler av den handler om høysensitive personers kjærlighet til seg selv og hverandre. Dessuten er ikke Art utpreget ikke-sensitiv. Han misliker store forsamlinger, avskyr voldelige filmer og er glad i kunst. Han er svært samvittighetsfull og streber hele tiden etter å være i harmoni med andre og med sitt indre liv. På egentesten for HSP som du finner i denne boken ligger han på ca. 9 poeng - som er et middels resultat. Dette er faktisk ganske uvanlig - de fleste mennesker er enten høysensitive eller ikke. Og han setter stor pris på ekte kjærlighet, nærhet og intimitet. Så vårt viktigste forskningsområde har vært, og er fremdeles, kjærlighet og nære forhold.

Til toppen