Lov om alternativ behandling trådte i kraft i begynnelsen av året 2004. Det er den første lov i Norge som omtaler alternativ behandling. I loven defineres alternativ behandling som all behandling som ikke omfattes av autorisasjonsordninger, eller som på annen måte inngår i det offentlige helsevesenet. I utgangspunktet kan enhver gi behandling, men loven setter visse grenser. Det er restriksjoner med hensyn til å bruke metoder som kan innebære alvorlig risiko, og i forhold til behandling av alvorlige sykdommer. Men restriksjonene er mindre absolutte enn i tidligere lovgivning, noe som innebærer at også alternative behandlere kan gi visse former for helsehjelp overfor alvorlig syke. Loven pålegger alternative utøvere taushetsplikt, og den stiller krav til markedsføring. Med loven etableres det en frivillig registerordning som skal bidra til større grad av forutsigbarhet for de som orienterer seg om alternative utøvere. For den enkelte utøver innebærer det å være registrert visse plikter og rettigheter, blant annet en viss tittelbeskyttelse. I denne kommentarutgaven gis det en oversikt over og gjennomgang av hvordan lov om alternativ behandling er regulert, og hva som er bakgrunnen for loven. Innholdet i loven blir også belyst ved bruk av andre rettskilder, som pasientrettighetsloven og helsepersonelloven, og ved eksempler fra praksis. Her beskrives også kravene om å opptre aktsomt som behandler og om å innhente pasientens tillatelse. Anne Kjersti Befring er advokat og har arbeidet med dette rettsområdet fra ulike ståsteder, både som ansatt i det tidligere Helsedirektoratet (det nåværende Helsetilsynet) og i Helsedepartementet - og som medlem av Aarbakke-utvalget.
