I Siviliserende institusjoner rettes søkelyset mot forholdet mellom samfunn og oppdragelse gjennom antropologiske undersøkelser i barnehager, skoler og familier. Barnehagelærere, grunnskolelærere og foreldre lærer barn å moderere sine følelsesuttrykk, respektere andres grenser og samtidig «være seg selv», slik at de kan inngå i fellesskap i institusjonene og i samfunnet. Oppdragelsen forteller imidlertid også barn om kulturelle distinksjoner mellom mennesker, og dermed om sosiale og moralske hierarkier i samfunnet. Boken viser at noen barn reagerer med motstand og distanserer seg fra samfunnets siviliseringsprosjekt.
