Det kan i dag være vanskelig å forstå med hvilken kraft forelesningsserien «Hovedstrømninger i det nittende aarhundredes litteratur» i 1872 traff den danske borgerlige offentlighet. Allerede skremt av idéene bak Pariserkommunen, samlingen av de politisk ambisiøse bøndene i Venstre og en gryende arbeiderbevegelse, stod her en av deres egne, den intellektuelle jødiske grosserersønnen, fram og forkynte «menneskehedens store friheds- og fremskridtstanke».
Vi forstår det ikke fordi selve grunnlaget for dette opprøret i dag er en internalisert del av samfunnets selvforståelse: «Jeg anseer det for en Pligt og for en Ære at hylde de Principer, til hvilke jeg bekjender mig, Troen paa den frie Forsknings Ret og paa den frie Tankes endelige Sejr», heter det i innledningen til denne forelesningsrekka.
Georg Brandes vil gripe fatt i noen hovedmotsetninger i den europeiske litteraturen; fri tanke mot dogmetro, framskritt mot reaksjon, sann moral og sneversyn, den vitenskapelig underbygde sannhet mot forblindet religiøs villfarelse, kort sagt satte han en litteratur som er virkelighetsnær og engasjerende opp mot en litteratur som er tilslørende og inviterer til flukt.
Med denne boka var «Det moderne gjennombrudd» i nordisk litteratur formulert som et program, der spissformuleringen var «å sette problemer under debatt». Gjennom sin omfattende korrespondanse med andre nordiske forfattere, hadde Georg Brandes en påvirkning på sin samtid som få andre.
I september 1872, samme år som «Emigrantlitteraturen» ble utgitt, uttrykker Henrik Ibsen avhengighetsforholdet i et brev til Georg Brandes slik: «Jeg skriver aldrig en Linie uden at sige til mig selv: Hva mon G.B. vil sige derom.»
