Kunnskapsutvikling er skrivearbeid. Mange forskere kjenner skriftspråket som sitt viktigste undersøkelsesverktøy. Det er gjennom utforming av teksten, i stort og smått, at de klargjør sine inntrykk, forlenger sine tankerekker, organiserer oppdagelsen av stoffet. Men denne siden av arbeidet er underbelyst. I metodelitteraturen står det ingen ting om hva som skjer når man skriver. Denne boken prøver å bøte på dette ved å invitere til erfaringsutveksling om forskningsarbeid og språkbehandling. Er skrivemåter også vitenskapelige metoder, kan litterære kvaliteter oppfattes som faglige ressurser?
«Å skrive klart er én skrivemåte blant andre likeverdige, det gjelder for den som for de andre, at den som velger å skrive slik, vinner noe, men også mister noe. Men det er også slik at de som velger å ikke skrive først og fremst klart, ikke alltid velger slik for til gjengjeld å gjøre teksten dypere eller mer suggestiv. De gjør det for å tilsløre, tildekke eller for å unngå å tilkjennegi sin egen oppfatning, eller for å kjede dem som skal lese. Uten å kunne gi belegg for det - som representativt utvalg av intervjuobjekter og lignende - er det mitt inntrykk at mye som skrives er tilsiktet kjedelig, og har til hensikt å fremme avmakt hos leserne.»
Dag Østerberg: Om å skrive klart
