Folkets forfatter

Hun går gått fra å være sjefsjurist til å bli folkets forfatter. Hun elsker sine lesere, har solgt 2 millioner bøker i 20 land, og hennes oldemor var faktisk norsk!

Hun ser nesten litt for flink ut når jeg treffer henne på forlaget Cappelen Damm. Nesten litt streng, prototypen på en jurist. Etter 30 sekunder forstår jeg at jeg sitter foran en ekte forfatter, en forfatter som bryr seg om sine lesere og jobber knallhardt for å utvikle seg selv og sine karakterer. Nå skal Norge erobres.

En russisk mormor
– Jeg har norsk blod i familien min, sier hun. – Oldemor tok sjansen på å gifte seg svensk. Men Vivecas store forbilde er hennes russiske mormor som snakket sju språk,ble mer enn 100 år og var utrolig begavet. Hun gikk bort for et par år siden, og Viveca har skrevet Farlige forhold til minne om sitt forbilde. Kanskje var det hun som i underbevisstheten talte til sitt kjære barnebarn og ba henne forankre romanen i nåtiden på en annen måte enn før.

Et kaldere Sverige
Det startet med et bilde av en kvinne som løper for å rekke fergen til Sandhamn en stormfull julaften. En kjent utenriksjournalist. Hun er redd, føler seg jaget og er rett og slett ute av lage. Hva har skjedd? Hvorfor er hun redd? Og hva skjer når hun kommer til Sandhamn? Så lot Viveca karakteren leve sitt eget liv, og resultatet ble et samfunnsaktuelt tema. Romanen hennes speiler et Sverige som har blitt samfunnsmessig kaldere.

Mindre fremmedfiendtlig
Når fortellingen får sitt eget liv, skjer det noe med karakterene. Den nye politiinspektøren Aram var ment å være en bifigur, men endte opp med å få en stor og viktig rolle. Viveca valgte å se samfunnet med Arams øyne, som for eksempel den fremmedfiendtlige retorikken. Slik oppsto motsatsen til Aram, Pauline Palmér og hennes ultrakonservative organisasjon, Nya Sverige. Slik når Vivecas forfatterskap en bredere funksjon, hun blir et talerør for en varmere, mindre fremmedfiendtlig politikk.

En gjennomtenkt balanse
– Jeg har alltid et nøkkelord i bakhodet når jeg går løs på en ny roman. Og et ord som er motkraften. Nøkkelordet denne gang var maktesløshet, og motkraften var overbevisning. Skrivingen handler om å skape balanse, å navigere mellom karakterer som preges av de to begrepene. Nora, som denne gang viser seg frem i yrkesrollen, føler seg maktesløs når hun oppdager økonomisk svindel i bedriften sin. Thomas kjenner tidsklemmen i forhold til balansen jobb og privatliv, og er aldri helt fornøyd der han er. Motsatsen er Pauline i Nya Sverige, som overbeviser folk med sin superretoriske dyktighet, sier Viveca.

Når skrivingen flyter
– De første hundre sidene er alltid tøffe å komme gjennom, jeg synes ofte de er dårlige, banale, klisjéfylte. Så ”rullar det på”, med årene har jeg lært meg å slippe stadig mer opp på kontrollen, og det er fantastisk å være i flytsonen. Det innebærer å ta et steg tilbake og formidle hva som skjer i stedet for å styre ordet. Akkurat det er veldig spennende for en forfatter, det å vite at det finnes så mye ufortalt et sted langt inne i meg som vil fortelles, sier Viveca. 
 
En kreativ, strukturert sjel
Det gode øyeblikket er når råteksten er i havn. Viveca har satt den på ”finvask”, og kanskje har hun også satt på Bruce Springsteen som gjerne finnes i bakgrunnen når hun skriver.
Å stole på at researchen holder, å vite at plottet er logisk, å regissere ved å gjøre scenene bedre, er som å leve i symbiose med karakterene. Men hvert år leverer hun likevel til fast tid, slik at boken også utgis i samme tidsperiode. Hvert eneste år. Sju ganger har det skjedd, og synopsis for nummer åtte er allerede i boks. Hun elsker jobben sin. Og leserne elsker henne. Rett og slett fordi hun er en ekte forfatter.

Til toppen

Buskaset var så tett at det skjulte Seglarrestaurangen. Hun måtte flytte seg litt nærmere vannet for å kunne se de opplyste vinduene.
Nå følte hun seg enda dårligere, og det brant og sved i mellomgulvet. Hun presset hendene mot magen, prøvde å holde tilbake kvalmen som presset på. Svelget hardt flere ganger.
Jeg burde heller ha holdt meg i leiligheten, tenkte hun. Hva skulle jeg ut i dette været å gjøre?
Det kom noen tårer, men de frøs til is med en gang. Dråpene la seg på den kalde huden, og det ene øyet klistret seg sammen. Da hun prøvde å gni med den isete votten, ble det bare verre.
Så kom svimmelheten igjen, i likhet med kvalmen. Jeanette famlet etter lyktestolpen for å støtte seg, prøvde å gripe med hender som nektet å lystre ordentlig.
Hva er det med meg? Hvorfor er jeg så kraftløs?
Det var som om kroppen manglet styrefart, det prikket i bena og stakk i armene, huden klødde.
Alt var blitt tåkete, og det var ikke mulig å orientere seg. Resepsjonen lå ikke langt unna, det gikk ikke an å gå seg bort. Likevel føltes avstanden uendelig, nærmest uoverkommelig. Hun hadde gått den samme strekningen bare noen timer tidligere, så hvordan kunne hun gå seg vill nå?
Snøføyken rundt henne virvlet like mye i hodet som utenfor. Hun prøvde å feste blikket, låse det til den store røde bygningen som hun visste lå rett foran øynene hennes. Men hvor mye hun enn blunket, forble synsfeltet uklart. Alt var bare en grøtete masse.
Hun hadde nesten ingen følelse i føttene lenger, og fingrene hang som stive klumper i vottene. Hun måtte inn i varmen, ingenting annet betydde noe.
Men var det kortere å ta seg tilbake til leilighetene enn å fortsette rett fram?
En ny kvalmebølge veltet opp.
Hva er det som skjer med meg? rakk hun å tenke før voldsomme brekninger fikk hele kroppen til å riste. Sur magevæske, svart mot det hvite, dampet idet den sprutet utover snøen. Hun kjente noe varmt i trusene.
«Hjelp meg,» prøvde hun å få fram, men det ble bare et hest kvekk nederst i strupen.
Var det ikke en skygge hun skimtet lenger unna i mørket? Noen lo av henne, skjult i all snøen.
Jeanette sank ned på knærne, det var ikke lenger mulig å holde seg oppreist.
«Vær så snill,» hvisket hun til den utydelige skikkelsen.
Vinden førte med seg enda en hånlatter.
Ute av stand til å reise seg begynte hun å krype framover i snøen.
Så ble alt svart.

Til toppen