Om hvordan overgangen til parlamentarisme åpnet for at Stortinget kunne rive til seg større deler av det som tradisjonelt var tillagt Regjeringens myndighetsområde
Stortingets sterke stilling i Norge framgår blant annet av at Norge, som eneste parlamentarisk styrte land, mangler oppløsningsrett. I likhet med Danmark (og ellers ingen andre land) praktiserer heller ikke Norge investitur (innsettingsvedtak), og Stortinget er et av de få parlamenter som stått fritt til å øke utgiftssiden på de statsbudsjettene Regjeringen legger fram. Overgangen til parlamentarisme forløp i Norge over lang tid og uten egentlig en plan. Parlamentarismen kom lenge til å hvile på den løse konstruksjonen kalt konstitusjonell sedvanerett. Men styreformen er på vei mot fastere og mer forutsigbare former. Stortinget tok på 1990-tallet, i forhold til Regjeringen, initiativ til en ganske offensiv normaliseringsprosess gjennom å pålegge seg selv bindinger (som handlingsregelen) og renonsere på "stortingsregjereriet" gjennom etableringen av klarere, konstitusjonelle regler.
I denne boken tar Nordby for seg hvordan den skrittvise overgangen til parlamentarisme åpnet for at Stortinget på seinere stadier, da opposisjonen var i flertall, kunne rive til seg større deler av det som tradisjonelt var tillagt Regjeringens myndighetsområde, og særlig hvordan erfaringene fra den lange perioden med mindretallsregjeringer (mellom 1985 og 2005) spilte inn. Boken dekker årene mellom 1814 og 2009, med vekt på årene etter 2000, hvor de mest grunnleggende og spennende endringene har skjedd. Perioden før 2000 har en historiefaglig tilnærming og blir mer et bakteppe for forståelsen av det handlingsrommet som politikerne stod overfor under Stortingets offensiv på 90-tallet.
