| Forfatter: | Ninni Schulman |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2013 |
| Antall sider: | 368 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | Pojken som slutade gråta |
| Oversatt av: | Engen, Kari |
| Serie: | |
| Serienummer: | 2 |
| ISBN/EAN: | 9788202366780 |
| Kategori: | Krim og spenning |
Da Ninni Schulman debuterte i fjor, ble hun kalt Sveriges nye krimdronning, og ble spådd en lysende fremtid. Nå er hun her med krim nummer to - en herlig blanding av skumle mordbranner og hverdagsrealisme i det som skulle vært en småbyidyll ...
Hun kan det, Ninni Schulman. I Gutten som sluttet å gråte har hun funnet resepten på den klassiske svenske krimromanen, den vi alle har lært å elske de siste tiårene. Ta en porsjon trøbbel for hovedpersonen, for eksempel uventet graviditet og kjærlighetstvil, bland det med et bygdemiljø, som ofte kalles idyll, og sett til (for smakens skyld) en skummel og bestialsk psykopat av en pyroman, som setter skrekk i så vel bygdesjel som innbyggere. Vips, så har du den ubehagelige følelsen i magen, og er i tillegg sjanseløs når du prøver å gjette hvem som er morderen.
Skummel skygge
Magdalena er enslig mor og lokal journalist i lille värmlandske Hagfors. Hun befinner seg midt i livet med alt det medfører - ikke minst beslutninger om yrke og kjærlighet. I tillegg har hun en sønn med problemer på skolen. En pyroman slår til, ikke bare én gang, men tre, og et antall personer - tilsynelatende uten forbindelser - dør. Politiet er rådløse, Magdalena begynner å grave, og mordbrannene ligger som en skummel, konstant skygge over det lille lokalsamfunnet.
Mellommenneskelige relasjoner
Du tenker på hvordan det ville vært hvis din egen bolig brant ned, vrenger side etter side for å finne ut hvem som kan stå bak denne galskapen, og gradvis blir du selv en del av miljøet: Etterforskeren som opplever den gryende forelskelsen i voksen alder, kollegaen som sliter med en sønn som stenger seg inne fra alt og alle, og ikke minst Magdalena og alle hennes utfordringer med sønnen sin og kjæresten Petter. Dette er en pageturner der mellommenneskelige relasjoner faktisk har en større plass enn mord og mørke gjerninger, uten at spenning og nerve er svekket.
Dramatisk finale
Én setning går igjen. Hvert enkelt av brannofrene får på forhånd et brev i posten med kun én setning. Du hører ikke når jeg slutter å gråte. Når Magdalena selv får samme melding, øker tempoet, og vi er vitne til en dramatisk finale med en overraskende løsning. Og hele veien har Schulman stålgrep på miljøet. Kanskje ikke så rart, hun gestalter jo et miljø der hun selv har vokst opp. Treffende, troverdige personskildringer gjør hovedpersonene til en naturlig del av boken, og Magdalenas indre monologer gjør oss bare enda bedre kjent med henne. Siste scene tyder på at det kommer flere historier om den uredde journalisten. Og bra er det, for Ninni Schulmans krimresept kurerer alle dine ønsker og forhåpninger - fra første til siste side.
Av Bernt Roald Nilsen
Ninni Schulman gjør det så bra - igjen!
- Dagens Nyheter
En velskrevet blanding av hverdagsrealisme, spenning og et troverdig persongalleri.
- Aftonbladet
| Gutten som sluttet å gråte | |||
| Bokmål | Lydbok-CD | 2013 | |
| Gutten som sluttet å gråte | |||
| Bokmål | Lydbok MP3-CD | 2013 | |
| Gutten som sluttet å gråte | |||
| Bokmål | Ebok | 2013 | |
Da Magdalena hadde fått jobben som lokalredaktør, var hun blitt glad da hun oppdaget hvilken jobb Christer hadde. Det var ikke så dumt å ha en gammel barndomsvenn i politihuset. Selv om det var Tina hun hadde vært mest sammen med, hadde hun likevel håpet på et og annet eksklusivt tips. Men Christer hadde ikke mistet sin rotfestede sans for etterrettelighet, og hun skjønte at det ikke var noen tilfeldighet at han var gått inn i politiet. Da var sjefen hans lettere å ha med å gjøre.
Hun bestemte seg for å bytte taktikk.
"Hvordan gikk det med dør-til-dør-aksjonen? Fikk dere fram noe?"
"Nja, jeg kan ikke si så mye mer enn at vi ønsker å komme i kontakt med en mann som er blitt sett utenfor Mirjam Franssons bolig."
Magdalena noterte flittig mens Christer beskrev mannens klær. Han poengterte at mannen 'ikke var mistenkt for noe på nåværende tidspunkt', men at politiet likevel ville snakke med ham.
"Dere betegner dette som en mordbrann?" spurte Magdalena til slutt.
"Ja, slik det ser ut nå, gjør vi det."
"Og hvordan går det med Mirjam Fransson?"
"Hun døde dessverre," sa Christer og rensket strupen. "I ettermiddag."
Magdalena tok på seg strikkejakken, gikk ut på terrassen og lukket døren bak seg så ikke myggen skulle komme inn. Mens hun begynte å gå ned mot sjøen, stakk hun mobilen ned i lommen på shortsen, og trakk jakken tettere rundt kroppen. Duggen hadde lagt seg, og gresset var fuktig. Da hun gikk ut på brygga, etterlot hun seg synlige fotspor på treplankene. I kveld lå sjøen stille. Ringer fra vakende fisk som langsomt vokste seg større, var det eneste som rørte på seg på den ellers speilblanke overflaten. Ingen båter, ingen kanoer.
Tankene gikk av seg selv til Mirjams hus. Mordbrann. Hun grøsset. Hvem kunne ha ønsket henne så vondt? Magdalena kikket opp mot sitt eget hus, og igjen kjente hun røyklukten fra kvelden før, hørte knitringen og braket da platetaket gikk i bakken. Så lite man visste. Så fort det kunne være over. Livet.
En lom ropte høyt fra den andre siden av vannet. Magdalena viftet vekk noen mygg som forsøkte å krype inn under håret i nakken hennes, så gjemte hun hendene i ermene på strikkejakken. Det var på tide å gå inn.
I det samme kom det, den aller første antydningen til høst, som et streif av noe svalt gjennom luften før det forsvant igjen.
