Dr. Greg Moran ga fart til tre år gamle Timmy i husken på lekeplassen på East Fifteenth Street på Manhattan, som ikke lå så langt unna leiligheten.
«To minutter igjen,» lo han idet han ga gutten enda en dytt, som akkurat var hard nok til å gjøre den lille våghalsen av en sønn til lags, men ikke så hard at han risikerte at setet vippet over når husken nådde høyeste punkt. En gang for lenge siden hadde han vært vitne til nettopp det. Ingen ble skadet, for dette hadde vært et sikret barnesete. Likevel, med de lange armene som hørte med til en kropp på 1,90 meter, var Greg alltid svært påpasselig når Timmy satt i en av disse huskene. Som lege på akuttmottaket var han altfor godt kjent med uberegnelige ulykker.
Klokken var halv sju, og kveldsolen sendte lange skygger over lekeplassen. Nå var luften til og med begynt å bli litt kjølig, en påminnelse om at det var Labour Day til helgen. «Ett minutt igjen!» ropte Greg advarende og bestemt. Før han tok Timmy med seg til lekeplassen, hadde han vært på vakt i tolv timer, og som alltid hadde det vært absolutt kaotisk på akuttmottaket. To biler fulle av tenåringer som hadde prøvd å kjøre forbi hverandre på First Avenue, hadde kollidert. Utrolig nok var ingen blitt drept, men det hadde endt med at tre ungdommer hadde fått svært alvorlige skader.
Greg flyttet hendene vekk fra husken. Nå var det på tide å la den saktne og stanse. Og det at Timmy ikke prøvde seg på en nytteløs protest, betydde at også han måtte være moden for å dra hjem. Uansett var de to nå de eneste som var igjen på lekeplassen.
«Doktor!»
Greg snudde seg og så en kraftig bygget kar som var middels høy og hadde et skjerf tullet om ansiktet. Skytevåpenet han holdt i hånden, siktet rett mot hodet hans. Helt instinktivt tok Greg et langt skritt til side for å komme seg så langt unna Timmy som mulig. «Hør her, jeg har lommeboken i bukselommen,» sa han rolig. «Den må du gjerne ta.»
«Pappa.» Timmys tonefall var skremt. Han hadde vridd seg i setet, og stirret revolvermannen rett inn i øynene.
I sitt siste øyeblikk på jorden prøvde Greg Moran, en velrenommert lege på 34 år, elsket ektemann og far, å kaste seg mot angriperen, men hadde ingen mulighet til å unnslippe det dødbringende skuddet som traff ham rett i pannen.
«PAPPAAAA!» jamret Timmy.
Angriperen løp mot gaten, så stanset han og snudde seg. «Si til moren din at hun er den neste, Timmy!» ropte han. «Og så er det din tur.»
Skuddet og trusselen som ble ropt ut, ble hørt av Margy Bless, en eldre kvinne som var på vei hjem fra deltidsjobben i et bakeri i nærheten. I noen lange sekunder sto hun og tok inn over seg marerittet som utfoldet seg: den flyktende skikkelsen som svingte om hjørnet med våpenet dinglende i hånden, det skrikende barnet i husken, den sammenkrøkte skikkelsen på bakken.
Fingrene skalv så voldsomt at hun famlet tre ganger før hun endelig klarte å slå inn nødnummeret. Da hun fikk svar, klarte hun bare å jamre frem: «Skynd dere! Skynd dere! Han kan komme tilbake! Han skjøt en mann, så truet han barnet!»
Stemmen ble borte idet Timmy hylte:
«Blåøye skjøt pappaen min … Blåøye skjøt pappaen min!»
Til toppen