Han stoppet bak en stor busk overfor stien som gikk mellom seilerleiren og furuskogen. Det var et velegnet sted, helt i skogbrynet, men likevel gjemt. Det var ikke mulig å oppdage
ham fra gjestehavnen, og buskene skjulte ham effektivt fra leirområdet.
Likevel var det ikke mer enn tjue meter bort til baksiden av de røde husene.
Ingenting rørte seg i leiren.
Han kikket seg nøye omkring uten å se et menneske. Ingen som reparerte seil eller båtutstyr, ingen husmor som holdt på i kjøkkenet.
Det var rett før lunsj. Ungene var ute og seilte, og alle følgebåtene var på sjøen. Antagelig var resten av personalet blitt med for å spise lunsj sammen med dem. Det var en fin dag for en utflukt.
Det var en fin dag for mye.
Han tok av seg solbrillene og oppdaget et vindu som sto åpent i den nærmeste brakken. I likhet med de andre husene var det bygget på betongfundamenter, og det var lagt større steiner under selve huset.
Det virket like tomt og forlatt som de øvrige bygningene, og han kunne ikke se noen bevege seg innenfor vinduet.
Fra der han sto, hadde han oversikt over hele gressplenen, også der var det stille og fredelig. Likevel nølte han enda kroppen skalv av opphisselse. Skulle han våge seg fram?
Han tenkte gjennom risikoen mens han tråkket fram og tilbake. I dette været kom de til å seile hele dagen. Hvis noen
dukket opp, kunne han alltid si at han hadde gått seg vill. Det kunne ikke være første gangen noen fra gjestehavnen forvillet seg inn på leirområdet.
Det var alltid noe å skylde på.
For sikkerhets skyld ventet han et ekstra minutt før han krysset stien og gikk mot hus Stjärna. Den grønnmalte døren var ulåst, akkurat som han hadde ventet. Det tok bare et øyeblikk
å trykke ned håndtaket og åpne.
Lydløst smatt han inn og stoppet på terskelen til sovesalen på høyre side.
Her bodde altså barna. Tanken pirret og fikk blodet til å strømme fortere.
Til toppen