Asylordningen er en sentral del av Europas humanitære arv. Norge og de fleste andre europeiske land ønsker fortsatt å kunne gi mennesker på flukt en frihavn. Asylreglene gir potensielt titalls millioner mennesker rett til beskyttelse her.
På den annen side får nesten ingen av disse tillatelse til å reise hit og benytte seg av denne retten. I stedet investerer de mye og trosser store farer for å nå landene de ønsker seg til. Dette gir menneskesmuglere betydelige inntekter og skaper dødsfeller for mange håpefulle asylsøkere.
Dagens storstilte tilstrømning truer asylordningen. Når det årlig kommer flere titusen til Norge, over hundre tusen til Sverige og over en million til Tyskland for å søke asyl, setter det samfunn og mottaksapparat under enormt press. Samtidig hevder FN med flere at folkevandringen til Europa så vidt har begynt.
Innvandringen forandrer Norge, på godt og vondt. Hvordan skal vi leve sammen med økte sosiale og verdimessige forskjeller? Er det mulig å føre en innvandringspolitikk som ikke rokker ved et stabilt folkestyre med høy grad av gjensidig tillit, velferd og sosial likhet? Og er det mulig å kontrollere innvandringen uten at vi må oppgi våre humanitære idealer?
Sylo Taraku kom selv som asylsøker fra Kosovo til Norge tidlig på 1990-tallet, og er i dag en markant stemme i innvandrings-og integreringsdebatten.
