Historiefaget er et barn av nasjonalstaten. Det har begrenset synet for de internasjonale sammenhengene som norsk historie inngår i. Utfordringen nå er å overskride disse begrensningene og se hvordan utviklingen på alle samfunnsområder har vært preget av interaksjon innen større nettverk, nordiske, europeiske og globale. Det tradisjonelle begrepet om "jordsmonnet og frøkornet" kommer til kort.
Artiklene i første del av denne boka, "Norsk historie", belyser viktige sider ved denne problematikken. Det gjelder både utbyggingen av internasjonalt faglig samarbeid, oppbyggingen av fagkunnskap i ikke-norsk (inkludert ikke-europeisk) historie, større oppmerksomhet omkring internasjonale forbindelser og muligheten for å se norsk historie i sammenligning med andre lands utvikling.
Artiklene i andre halvdel, "Verdenshistorie", behandler metodiske problemer innen afrikansk historie, kolonihistorie og global historie. Også her er forholdet mellom indre og ytre årsaker i samfunnsutviklingen sentralt, fra kolonitid, gjennom debatten om utvikling og underutvikling og fram til den globale demokratiske bølgen etter 1989. Et annet gjennomgangstema er det ideologiske innslaget i historieskrivningen på dette feltet.
