Ann O’Loughlin: – Jeg måtte skrive denne fortellingen

– Jeg ville være tro mot det historiske temaet, men pakke det inn i en fiksjon som i tillegg består av humor, varme og oppløftende leseopplevelser, forteller Ann O’Loughlin om suksessboka Kafeen på Roscarbury Hall.

Det hele startet da hun som journalist kom over noen mødre som hadde mistet sine barn for mange år siden. – Det er umulig å beskrive den skammen og smerten de bar på. En av dem var nesten åtti år, og hadde ett ønske før hun døde: Å få møte og fortelle sin sønn hva hun følte. Det viste seg å være umulig. Hennes stemme var en av mange stemmer som satte seg fast i hjernen, og forfulgte meg fra start til mål i arbeidet med romanen. Det var umulig å la være å skrive, sier O’Loughlin.

Stor suksess

Hun har vært en ledende journalist i Irland i tretti år. Har dekket alle slags nyheter, og er et navn å regne med på den grønne øya. Hun kommer fra vestkysten, men bor for tiden på østkysten, og har dessuten levd og jobbet i India i flere år. Kafeen på Roscarbury Hall er hennes første roman, og en stor suksess. Den tar et litterært oppgjør med et mørkt kapittel i irenes nære, katolske fortid.

Fortidens svar

– Fortiden vil alltid påvirke vår egen tid. Og fremtiden. Du kan ikke se på hendelser som skjer i dag eller i fremtiden uten å se deg bakover. Fortiden har gjerne svarene på dagens problemer. I min roman er fortiden nøkkelen til forholdet mellom søstrene på Roscarbury Hall. Det er fortidens mysterium som sender Debbie Kading til Irland for å spore opp sitt opphav. Samtidig er det ingen grunn til å legge skjul på at hovedtemaet i romanen er den illegale adopsjonen av irske barn til USA, en praksis som fortsatte helt opp i 1980-årene, sier Ann O’Loughlin.

Skamfull praksis

De ulovlige adopsjonene er selve ankeret i romanen. Den skamfulle praksisen til katolske ordener bestod av å ta spebarn fra ugifte, unge kvinner. Noen ble to-tre år hos nonnene, andre ble tatt rett fra barselsengen og solgt til velstående amerikanere. Mødrene fikk klar beskjed om at barnet var dødfødt, ingen av barna ble fulgt opp av nonnene etter at de var solgt. Først etter at amerikanske adoptivbarn ble voksne og fortalte om vonde opplevelser i oppveksten, ble den stygge forbrytelsen tatt på alvor, ifølge O’Loughlin.  

Stjal tid fra seg selv

For å lykkes måtte hun sette av tid, og det var bare hun selv som kunne stjele tiden som måtte til. Hun fant tiden tidlig om morgenen. En kopp te, en kopp til, et par toast og en boks kjeks er oppskriften. Først 500 ord på tom mage, så en kopp te ledsaget av kreative tanker og noen stikkord. Så nye 500 ord i selskap med en toast eller to, og så endelig 500 hardt tiltrengte ord før det er tillatt å nærme seg kjeksboksen. Å være suksessforfatter er hardt arbeid og beinhard personlig disiplin. Bare spør superdedikerte Ann O’Loughlin.

Bernt Roald Nilsen

Til toppen