Han kommer etter henne med rolige skritt. Et glimt fra barndommen der hun blir jaget i en lek flyr forbi i hodet hennes: maktesløsheten når man merker at forfølgeren er så nær at man ikke lenger har noen sjanse til å slippe unna.
Sofia bråstanser, støtter seg mot benken og kommer til å feie et par briller og et merkelig armbånd ned på gulvet.
Hun vet ikke hva hun skal gjøre, ser mot de stengte verandadørene, fortsetter fram til oppvaskbenken med to blanke kasseroller i, river ut det hun finner av skuffer, og plutselig ser hun en rekke kokkekniver.
Mannen kommer inn i kjøkkenet og hun tar opp en av knivene, snur seg mot ham og hun trekker seg bakover. Han stirrer på henne med en sotet ildrake fra kakkelovnen i hendene.
Hun retter skjelvende den bredbladede forskjærkniven mot ham samtidig som hun skjønner at hun ikke har en sjans.
Han kommer til å slå henne i hjel med den massive jernstangen.
Alarmen fortsetter å hyle, det svir intenst i kuttsårene under føttene hennes og den skadede hånden har blitt helt nummen.
– Stopp stopp, gisper hun og rygger inn i oppvaskbenken. La oss gå tilbake til senga, jeg lover, det er greit for meg.
Hun holder opp kniven, legger den fra seg på benken og forsøker å sette opp et smil.
– Jeg skal slå deg likevel, sier han.
– Du må ikke gjøre det, trygler hun og kjenner at hun mister kontrollen over ansiktet sitt.
– Jeg skal skade deg alvorlig, sier han og løfter ildraken over hodet.
– Nei, jeg gir meg, jeg ...
– Det er din egen feil, avbryter han og så, helt plutselig, slipper ildraken.
Den faller ned på det hvite tregulvet og spretter skramlende rundt et par ganger før den blir liggende stille. Litt aske fra tuppen blir hengende i lufta.
Mannen setter opp et overrasket smil og kikker ned på den runde blodflekken som brer seg over brystet hans.
– Hva faen, hvisker han og famler etter støtte med den ene hånden, bommer på kjøkkenbenken og blir stående og vakle.
En ny blodflekk oppstår på den hvite skjorta. Som stigmata blomstrer de røde flekkene på overkroppen hans.
Hele hendelsesforløpet er over i løpet av sekunder, men opplevelsen er så intens at øyeblikket nesten stanser helt.
Mannen legger en hånd over brystet, begynner å stabbe bort mot spisestua, men stanser og ser på den blodige håndflaten sin. Han ser redd ut, som et skremt barn og forsøker å si noe før han faller ned på begge knærne.
det skvetter blod utover gulvet framfor ham.
Alarmen skjærer i ørene.
Gjenspeilet i den høyglanspolerte pastakjelen framstår hele kjøkkenet i et konvekst panoramabilde.
Mot de lyse gardinene i vinduspartiet ser Sofia en mann med en merkelig hodeform.
Han står bredbeint og holder en pistol med begge hender.
En svart finlandshette dekker hele ansiktet hans bortsett fra munnen og øynene. Hårdotter eller tøystrimler henger fra det ene kinnet hans.
Til toppen