Kappløp med tiden (Heftet)

Serie: Breidablikk 25

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2019
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Breidablikk
Serienummer: 25
ISBN/EAN: 9788202612924
Kategori: Romanserier
Omtale Kappløp med tiden

Fies avskjedsbrev ryster alle hennes nærmeste.
Ingen kan tro at hun er så ulykkelig at hun vil gjøre ende på seg.
Og da et falmet ungdomsminne dukker opp hos Gabriel, ser han brått sammenhengen …

En tåre trillet, og Marie strøk den fort vekk. «Jeg kan ikke miste søsteren min også. Hun er altfor ung.»

«Du skal ikke møst nån som helst,» sa Bera bestemt. «Den djevelen skal ikke få gjør ho Fie nåkka. Om det finnes en gud, så lar han ho lev.»

Marie sank ned i en stol. «Ja, la oss for guds skyld håpe at de finner henne.» Hun knuget Olav inntil seg og kysset ham på hodet.

Til toppen

Andre utgaver

Kappløp med tiden
Bokmål Ebok 2019
Kappløp med tiden
Bokmål Nedlastbar lydbok 2019

Flere bøker av Trine Angelsen:

Utdrag

Han gikk sammen med de andre. Mest langs fjæra, ropte på Fie, akkurat passe høyt, slik de andre gjorde. Men han unngikk å bli med ut i båt. Da følte han at han mistet oversikten over hvor folk holdt til og hva som foregikk. Men han hadde lett i både fjøs og uthus. Gått langs jordene og fulgt dype grøfter. Man kunne jo aldri vite, sa han. Ikke en eneste alen av Engeløya skulle bli oversett, hadde han nevnt for én kar. Enkefrua måtte bli funnet – og naturligvis uskadd.

Det var om å gjøre ikke å skille seg ut på noe vis. Han hadde lært seg å etterape de andre, bruke det samme tonefallet, si de samme ordene.

«En tragedie, mått bare Gud hold ei hand over ho. Ka får et menneske til å begå ei sånn handling, og så ho som hadde alt? Ufattelig e det.»

Han hadde lært seg å legge ansiktet i sørgmodige folder, bøye nakken og sukke tungt. Ingen fattet mistanke. Og hvorfor skulle de vel det? En enkel dreng som alltid gjorde sine plikter og aldri drev med noe tull. I alle fall tilsynelatende. Det hele var egentlig ganske fornøyelig. Riktig underholdende var det å kunne narre alle disse fehodene. Mange av dem var faktisk like enfoldige som kvinner. Om de bare hadde forstått hvordan kvinner egentlig var, hadde mye vært gjort. Da hadde han kunnet fortelle hva han gjorde, og de ville ha takket ham. Kanskje endog hedret ham som den helten han var.

Men samtidig, det ville ha ødelagt jakten hans. For det var nettopp det som var noe av det beste. Å kunne velge seg ut et bytte, planlegge, ringe henne inn, vente til rett øyeblikk og deretter slå til. Da var han ofte så opphisset at han var redd han kom til å begå en feil. Men så langt hadde alt gått bra. Og det skulle det gjøre denne gangen også. Dette var kanskje hans beste offer. Mest fordi han hadde ventet så lenge, og hevnen kom til å bli så god.

Han hadde brukt nok tid i fjæra, og ville nå gå opp i skogen. Om noen nærmet seg gammen han hadde bygd, måtte han lede dem i en annen retning. Selv skulle han si at han akkurat hadde vært der, men ikke funnet noe. Han kunne være svært overbevisende.

Sant å si var han rimelig stolt av seg selv. Alle disse årene han hadde holdt på, og enda hadde ingen skjønt sammenhengen.

Det hadde gått helt fint å forfalske attester og vitnemål, slik at han kom inn på medisinstudiet. Han kom seg gjennom det meste, jukset litt på prøver, stjal andres oppgaver, lyttet til professorer og var hyggelig mot sine medstudenter. Men det var likevel en hårfin balansegang. Han måtte ikke knytte for sterke bånd og slippe folk for tett innpå seg. Det han løy om, måtte han huske for alltid, i tilfelle han ble spurt om det samme på nytt. Han mintes Gabriel. Han var godt likt og en dyktig student. At han selv nå hadde endt opp på akkurat denne gården, var ikke bare tilfeldigheter. Han ønsket å knuse denne selvgode fyren, som fikk alt han ønsket seg. En god eksamen, stilling som lege og familie. Utover dette var det vel ikke mer Gabriel Høyer kunne ønske seg?

Tiden her hadde vært ganske artig. Han skulle innrømme det. Å kunne studere deres fine liv og vaner. Smigre seg innpå Gabriels hustru, få henne til å le og smile hver gang hun så ham. Det var en tilfredsstillelse i seg selv. Nesten litt synd at han ikke kunne bli værende her.

Han ville ikke si at det gikk galt da han studerte. Det var bedre å si at han kom seg vekk. Han fnyste for seg selv. Kvinnen han tok for seg, var uansett bare en skjøge. En død skjøge. Han hadde vært hos henne én gang. Men hun hadde klaget på at han var brutal, og han var blitt kastet ut av madammen som styrte huset.

I ettertid hadde han sett etter henne når han vandret gatelangs. Men hun lot til å holde seg innendørs. Uansett hadde han ikke funnet henne. Ikke før hun ble brakt inn på universitetet. Selv om hun var død, fikk han likevel tatt hevn over henne. Og tilfredsstillelsen var nesten like stor som om hun skulle ha vært i live.

Nå skulle han få hevn over Fie. Straks nattemørket senket seg, skulle han ta turen opp til gammen. Han skulle virkelig ta for seg, nyte hvert sekund med henne.

Han hadde blitt våt på føttene og kjente det surkle i støvlene. Nå skulle han skifte til tørt, kanskje få seg litt å spise også, før han fortsatte letingen.

Først da han sto foran drengestua og skulle til å gå inn, så han at døren var brutt opp. En isende kulde skylte gjennom ham, og hjertet hamret som besatt. Den neste tanken var flukt.

Han kastet noen hurtige blikk rundt seg, så la han på sprang.

Til toppen

Bøker i serien