Han ville gjøre et siste forsøk og kjørte utover den smale veien mot Kleiver. Det hadde begynte å blåse. Dødt løv kom fykende gjennom regnet og klebet seg til bilvinduene før de ble blåst videre.
Hjulene knitret mot grus og stein da han svingte av fra asfaltveien og opp mot huset til Martin Haugen. Alt så annerledes ut i mørket. Trærne omkring virket høyere og kraftigere. Huset så mer ødslig og ugjestmildt ut enn i dagslys.
Han svingte rundt på gårdsplassen. Billyktene ble reflektert et øyeblikk før de slo inn kjøkkenvinduet og lyste opp det tomme rommet.
Regnet trommet mot frontruten og panseret. Wisting ble sittende bak rattet og vurdere om han skulle gå ut. Dersom Martin Haugen var i huset, ville han antakelig komme i vinduet og kikke ut.
Han rygget litt tilbake og forsøkte å se etter ferske bilspor i grusen foran garasjen, eller andre tegn på at Martin Haugen var kommet hjem. Det eneste som var annerledes, var katten. Den var borte.
Han dro til håndbrekket, satte giret i fri og lot bilen gå på tomgang. Idet han åpnet døra, ble han var en bevegelse til venstre for det vestre hushjørnet. En skikkelse reiste seg, som om den vokste opp av bakken. Kupélyset var blitt tent og tok sikten fra ham, og han ble usikker på hva han hadde sett. Det kunne være noe vinden løftet med seg, men han hadde oppfattet det som om noen hadde ligget flatt på bakken og reist seg, bare 20 meter unna.
Han slo opp døra og tok noen raske skritt bort fra bilen. Det var noe der.
«Hei!» ropte han og satte opp tempoet.
Den eller det han hadde sett, beveget seg som en skygge som gled inn mellom trærne.
Wisting fulgte etter. Han skled på det våte gresset, men unngikk å falle. Kvister skrapte over ansiktet hans og stakk ham i siden, men han feide dem til side og fortsatte. Etter hundre meter stanset han for å lytte, men hørte bare regnet og vinden, og sin egen pust.
Det var nytteløst å fortsette. Han gikk tilbake til bilen, satte seg inn og manøvrerte den slik frontlysene lyste opp stedet der han hadde sett noen. Så gikk han ut av bilen igjen og undersøkte bakken. Alt han så var visne blader og dødt gress. Det var vanskelig å si sikkert, men i et lite område kunne det se ut som om gresset var flatklemt. Dersom det hadde vært en tom pappeske eller noe annet som vinden hadde flyttet på, måtte det ha blåst langt av gårde. Men det kunne også ha vært et dyr.
Han dro hånden gjennom det våte håret og gikk bort til inngangsdøra. Han ringte på, og uten å vente på svar, kjente han på dørklinka. Det var låst. Så gikk han rundt huset og opp på verandaen. Også den døra var låst og uten tegn til at noen hadde forsøkt å ta seg inn.
Til toppen