Jørn Lier Horst om å skrive: En ustoppelig lidenskap

Han holdt ut i nesten ti år. Jobbet dobbelt. Både som politimann og forfatter. I 2013 måtte han ta et valg. Det som startet som en hobby var blitt en ustoppelig lidenskap.

Han har lært håndverket på egen hånd. Det begynte med en såkalt cold case i 2004, boka het Nøkkelvitnet. Så kom åtte romaner på åtte år før han forsto at han måtte forlate et yrke han elsket. Et miljø han fortsatt savner. Det å være der det skjer. Nå løser han det på en helt annen måte. Ved hjelp av realistisk politikrim. Og leserne elsker det.

Stor skriveglede

– Det er faktisk sant, jeg får nesten dårlig samvittighet når jeg gjør noe annet enn å skrive på prosjektene mine. Gleden ved å skrive er stor, og selvsagt hjelper det at leserne vil ha det jeg leverer. Men jeg må prioritere hardt. Det sosiale taper i kampen mot skrivingen og familien, smiler Jørn Lier Horst når han forteller om sin store lidenskap. Mannen er svært målrettet, må vite.

Folkets forfatter

Det var politimann han ville bli. En sånn politimann som folk elsker. En Kurt Wallander. Kanskje fordi han kastet seg over Henning Mankells forfatterskap på Politihøgskolen. En etterforsker uten høye tanker om seg selv, og kjent for integritet og menneskelighet. Lier Horst var på god vei til å bli det selv, men så var det den litterære drømmen om William Wisting. En innertier av en drøm, er det lov å si i dag. Bøkene til Lier Horst leses av alle slags mennesker og folk i alle aldre. Han er rett og slett blitt folkets forfatter.

Basert på Kristin Juell Johannessen-saken

– Ideen om Katharina-koden er basert på saken om Kristin Juell Johannessen, som jeg etterforsket, og som det tok sytten år å løse, sier Lier Horst. I flere år holdt han kontakt med faren til Kristin, ikke minst for å fortelle at saken ikke var glemt. Lier Horst ville med Katharina-koden lage en realistisk, skjønnlitterær fremstilling av arbeidet med en eldre kriminalsak ved å bruke nye, moderne etterforskningsmetoder som infiltrasjon, avlytting og hemmelig overvåking.

Løgnens karakter

– Løgn og løgnens natur er et sentralt tema i Katharina-koden. Løgn er for så vidt noe vi alle driver med på et eller annet nivå, men hva skjer med et menneske når løgnen blir så sentral at du velger ensomheten? I Katharina-koden er det flere ensomme mennesker, og det er opptil leseren å finne ut hvem som er den store løgneren, sier Lier Horst, og legger til at Wisting også preges av ensomhet etter at hans kone døde for noen år siden. Kanskje trøster han seg med troen på at han som etterforsker kan bidra til å skape en bedre verden.

Erfaringen fra tiden i politiet har gjort Horst strukturert, og den setter ham i stand til å skrive autentisk. – Det er ingen fare for at jeg skal gå tom for ideer, sier Horst, og viser til en verden full av kriminalitet og urettferdighet. Så alt ligger til rette for at den populære forfatteren kan fortsette med det han liker aller best: Å skrive så godt som mulig – for folk flest.

Til toppen

Han ville gjøre et siste forsøk og kjørte utover den smale veien mot Kleiver. Det hadde begynte å blåse. Dødt løv kom fykende gjennom regnet og klebet seg til bilvinduene før de ble blåst videre.

Hjulene knitret mot grus og stein da han svingte av fra asfaltveien og opp mot huset til Martin Haugen. Alt så annerledes ut i mørket. Trærne omkring virket høyere og kraftigere. Huset så mer ødslig og ugjestmildt ut enn i dagslys.

Han svingte rundt på gårdsplassen. Billyktene ble reflektert et øyeblikk før de slo inn kjøkkenvinduet og lyste opp det tomme rommet.

Regnet trommet mot frontruten og panseret. Wisting ble sittende bak rattet og vurdere om han skulle gå ut. Dersom Martin Haugen var i huset, ville han antakelig komme i vinduet og kikke ut.

Han rygget litt tilbake og forsøkte å se etter ferske bilspor i grusen foran garasjen, eller andre tegn på at Martin Haugen var kommet hjem. Det eneste som var annerledes, var katten. Den var borte.

Han dro til håndbrekket, satte giret i fri og lot bilen gå på tomgang. Idet han åpnet døra, ble han var en bevegelse til venstre for det vestre hushjørnet. En skikkelse reiste seg, som om den vokste opp av bakken. Kupélyset var blitt tent og tok sikten fra ham, og han ble usikker på hva han hadde sett. Det kunne være noe vinden løftet med seg, men han hadde oppfattet det som om noen hadde ligget flatt på bakken og reist seg, bare 20 meter unna.

Han slo opp døra og tok noen raske skritt bort fra bilen. Det var noe der.

«Hei!» ropte han og satte opp tempoet.

Den eller det han hadde sett, beveget seg som en skygge som gled inn mellom trærne.

Wisting fulgte etter. Han skled på det våte gresset, men unngikk å falle. Kvister skrapte over ansiktet hans og stakk ham i siden, men han feide dem til side og fortsatte. Etter hundre meter stanset han for å lytte, men hørte bare regnet og vinden, og sin egen pust.

Det var nytteløst å fortsette. Han gikk tilbake til bilen, satte seg inn og manøvrerte den slik frontlysene lyste opp stedet der han hadde sett noen. Så gikk han ut av bilen igjen og undersøkte bakken. Alt han så var visne blader og dødt gress. Det var vanskelig å si sikkert, men i et lite område kunne det se ut som om gresset var flatklemt. Dersom det hadde vært en tom pappeske eller noe annet som vinden hadde flyttet på, måtte det ha blåst langt av gårde. Men det kunne også ha vært et dyr.

Han dro hånden gjennom det våte håret og gikk bort til inngangsdøra. Han ringte på, og uten å vente på svar, kjente han på dørklinka. Det var låst. Så gikk han rundt huset og opp på verandaen. Også den døra var låst og uten tegn til at noen hadde forsøkt å ta seg inn.

Til toppen