Bo våkner en onsdag i Oslo, ved siden av ham ligger en ung kvinne han traff på bar kvelden i forveien. Han går ut for å kjøpe kaffe og regner med at hun går sin vei mens han er borte. Da han kommer tilbake, er leiligheten hans sprengt i filler. Terrorgjerningen er begått av den unge Aldin i etasjen under - Aldin med den varme kroppen, den myke huden og de sinte øynene.
Bos plutselige hjemløshet setter i gang en voldsom tankestrøm i ham. Det handler om mennesker, om den avstanden som alltid finnes mellom oss. Om hvor lite vi kan vite om hverandre. Om skam og skriving. Og over det hele en stemning av Oslo i november, av en følelse av at det viktigste er forbi, eller kanskje aldri fantes, av undergang og et bittelite håp.
