Skriver så tårene renner

– Vi inspirerer hverandre og utfordrer hverandre. Derfor blir det mer enn de åtte planlagte romanene om Joona Linna og Saga Bauer.

Lars Kepler er ekteparet Alexander og Alexandra Ahndoril. Når de nå kommer med krim nummer sju, har de igjen den samme ambisiøse målsettingen: De vil skrive den beste og mest spennende boken i verden. Sveriges mestselgende forfatterduo er ikke kjent for å holde igjen når de skriver, og i Lazarus undersøker de hvordan mennesket reagerer i møte med den ultimate ondskapen.

Et etterlengtet dypdykk

– Lazarus er et etterlengtet dypdykk i psyken til Saga og Joona. Når vi tror vi har kontroll og livet er i vater, kan vi plutselig rammes av en ulykke eller brå død. Eller en ondskap som er helt umulig å forstå. Hvordan agerer vi i møtet med slike situasjoner? Joona viser nye sider når han gjemmer seg. Til han skjønner at det ikke går, at han må se ondskapen i hvitøyet og kjempe mot den. Saga har en annen måte å møte onde gjerninger på. Hun tror at hun forstår hva hun utsettes for, men er i virkeligheten helt sjanseløs, sier Kepler unisont.

Saga og Joonas innerste

– Det var på tide å komme nærmere Saga og Joona og deres indre. Det dreier seg om balanse, en følelse du som forfatter bare kjenner, det er ikke planlagt. Å bli litt bedre kjent med Saga var godt og stimulerende, og med denne boken har vi også slått fast at Joona er en empatisk fyr bak den barske – og kloke – masken han kler seg i når oppdrag skal løses.

Ekstra lang og krevende

Kepler lar seg påvirke. I selve skriveprosessen kan det skrives så tårene renner, og det er først når de leser korrektur at det går opp for dem hva de har vært med på. – Vi har kontroll over hele verden når vi sitter og skriver og bestemmer akkurat hva som skal skje. Når det er tid for korrektur, er det ikke mye igjen av den eplekjekke tonen, sier Alexandra. Hun legger til at hun blir stadig mer mørkredd for hver bok de skriver. –Når hjernen pønsker ut ondskap hele dagen, er det ikke bare å kople av når det er over. Og prosessen denne gang har vært både lang og krevende. Særlig Joona krevde mye oppmerksomhet på grunn av den umulige situasjonen han havner i.

Skaper nærhet

– Målet er å skape nærhet til leseren. En følelse av å være midt i historien. Da må det være autentisk, og det krever mye research. Det må være logisk, noe som krever at intrigen er solid og gjennomtenkt. Og det må være lett å henge med selv om sammenhengen ikke er til å forstå til å begynne med. Så må også språket være tilpasset den sjangeren vi er en del av. Beskrivelsene er eksakte, og lokker leserne inn i et univers, der de skal kjenne det fysiske trykket karakterene utsettes for. Vi går all inn når vi skriver, og det er helt klart en fordel å være to.

Kepler er en forutsetning

– Selv om vi allerede er i gang med bok nummer åtte, dreier mye seg nå om lanseringen av Lazarus. Vi liker å møte leserne våre, vi liker å formidle kjærligheten vår til krimsjangeren. Vi elsker den, og er oppriktig glad i Joona og Saga. Forfatternavnet vårt skal bestå. Lars Kepler er en forutsetning, et rom vi har skapt bare for disse bøkene, sier duoen. Å skrive under egne navn er helt utenkelig. Selv om pseudonymet Lars Kepler raskt ble avslørt, fortsetter den fabelaktige litterære ferden under samme suksessrike varemerke.

Av Bernt Roald Nilsen

Til toppen

Valeria har blitt så varm at hun må opp av karet. Hun reiser seg og lar vannet renne av kroppen, forsøker å se døra via speilet, men det er dekket av dugg.
Forsiktig går hun ut av karet og ned på det glatte gulvet, tar et badehåndkle og tørker seg.
Hun skyver opp baderomsdøra, venter et lite øyeblikk før hun går ut i gangen.
Skyggene over tapetene står helt ubevegelige.
Det er helt stille.
Hun er ikke engstelig av seg, men fengselsoppholdet har gjort henne vaktsom i enkelte situasjoner.
Hun går med dampende kropp gjennom den smale gangen og inn i soverommet. Det er ikke helt mørkt ennå, striper av gjennomlyste skyer henger fortsatt igjen på himmelen.
Hun tar et par rene truser fra kommoden og trekker dem på seg, åpner garderobeskapet, tar ut den gule kjolen sin og legger den på sengen.
Noe skramler i etasjen under.
Hun puster ikke, blir bare stående helt stille og lytte.
Hva kan det ha vært?
Joona skal komme på besøk om en times tid, og hun har forberedt en krydret lammegryte med koriander. Valeria tar et skritt mot vinduet og begynner å trekke ned rullgardinen da hun ser at det står et menneske ved siden av drivhuset. Hun rygger tilbake og mister taket i snora så rullgardinen fyker opp og snurrer rundt så det slamrer.
Raskt slukker hun sengelampa og nærmer seg vinduet igjen.
Det er ingen der ute.
Hun er nesten sikker på at hun så en mann stå helt stille ved det mørke skogbrynet.
Han var tynn, så ut som et skjelett, og kikket opp mot henne.
Duggen glinser i glassrutene på drivhuset. Det er ingen der. Hun kan ikke tillate seg å være mørkeredd, det går bare ikke.
Valeria sier til seg selv at hvis hun så riktig, så var det bare en kunde eller en leverandør som forsvant da han så henne naken i vinduet.
Det skjer stadig vekk at hun får besøk etter stengetid.
Hun strekker seg etter mobilen, men ser at den er utladet.
Kjapt slenger hun på seg den lange, røde morgenkåpen sin og begynner å gå mot trappa. Etter bare noen steg, kjenner hun at det trekker kaldt rundt anklene. Hun fortsetter ned og ser at ytterdøra står på vidt gap.
– Hallo? roper hun halvhøyt.
Gamle høstløv ligger på dørmatta i entréen, de har blåst helt inn på plankegulvet. Valeria stikker de bare føttene sine i gummistøvlene, tar den store lommelykta fra hattehylla og går ut.
Hun følger stien ned mot drivhusene, kjenner på dørene og lyser inn mellom rekkene av planter.
De mørke bladene blir lysegrønne i lysstrålen. Skyggene og refleksene glir over glassveggene.
Valeria fortsetter rundt det borterste drivhuset. Skogbrynet er mørkt. Det kalde gresset prasler under støvlene.
– Er det noe jeg kan hjelpe til med? sier hun med høy stemme og lyser mot trærne.

Til toppen