En ny, medrivende John Irving-roman, fortalt av en biseksuell mann, og den første romanen Irving har skrevet i jeg-form siden "En bønn for Owen Meany" i 1989. Dette er en tidløs roman om vennskap og kjærlighet, på tvers av alder og kjønn, men også en roman som tar siste halvdel av forrige århundre på pulsen. Dette er en politisk roman om et ømtålig emne, en hudløs og grusom bok fra et utsatt miljø, men også tidvis burlesk og morsom. Det er en fargerik oppvekstroman fra amatørteatermiljøet i en amerikansk småby, men også en bok om Ibsen og Shakespeare og annen europeisk litteratur. John Irving er en mester til å fremkalle bisarre karakterer og integrere dem i fortellingene, slik han gjør når leseren her møter en norsk, depressiv teaterinstruktør.
