"Det var engang en mann og en kone som skulle så; men de hadde ikke såkorn, og ikke hadde de penger å kjøpe for heller. En eneste ku hadde de, og den skulle mannen gå til byen og selge, for å få penger til såkorn. Men da det kom til stykket, torde ikke konen la mannen reise, for hun var redd han skulle drikke opp pengene. Så gikk hun avsted selv med kua, og tok med seg en høne også. Tett ved byen møtte hun en slakter. "Skal du selge kua, mor?" spurte han. "Ja, jeg skal nok det," sa hun. "Hva skal du ha for den da?" "Jeg får vel ei mark for kua; men høna skal du ha for ti daler," sa hun. "Ja, høna har jeg ikke bruk for," svarte han, "og den blir du nok kvitt når du kommer til byen; men for kua skal jeg gi deg ei mark." Hun solgte kua si og fikk sin mark; men det var ingen i byen som ville gi ti daler for en tørr, skabbete høne. Så gikk hun tilbake til slakteren igjen og sa: "Jeg blir ikke kvitt høna jeg, far! Du får nok ta den også, du som ble ved kua." "Det skal vi vel komme ut av," sa slakteren, ba henne til bords og ga henne mat, og skjenket henne så mye brennevin at hun ble drukken og gikk både fra sans og samling."
