"Det var ikke planlagt. Senere tenkte han at det var der selve kjernen lå, i den plutselige innskytelsen. Etter velkomstdrinken, skulderklappene, middagen, kaffen og konjakken. Han hadde en følelse av å befinne seg et sted utenfor seg selv allerede idet han la alt bak seg, gikk ut i nattemørket, fremdeles med konjakkglasset i venstre hånd, høyre hånd i bukselommen, bilnøklene. Han ble sittende i bilen og drikke langsomt ut av glasset mens han studerte ryggen hennes, hun satt vendt fra ham i det store franske vinduet, anspent, det var noen hun snakket med, en koksgrå dressarm inn fra høyre, en rykende sigarett, hun lo, han kunne se på ryggen hennes at hun lo. Det var ikke noe spesielt, hun lo ofte, hun hadde hatt lett for å le i alle år, nå lo hun igjen, han kunne se det på ryggen hennes, det rykket i de flate musklene under hårfestet." Novellen er hentet fra Ingvar Ambjørnsens novellesamling "Sorte mor", som utkom i 1994. Novellene handler om menneskets ensomhet, om den avgrunnen vi alle bærer i oss. I et korthugget språk, der alt vesentlig er ryddet til side, fremstår portretter og indre landskaper som noe både gjenkjennelig og urovekkende.