Når månen står lavt (Innbundet)

Forfatter:

Elisabet W. Middelthon (Oversetter)

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2016
Antall sider: 416
Forlag: Korall forlag
Språk: Bokmål
Originaltittel: When The Moon Is Low
Oversatt av: Middelthon, Elisabet W.
ISBN/EAN: 9788202498214
Kategori: Romaner
Omtale Når månen står lavt

Kjærlighet på prøve

Afghanske Fereiba får et vanskelig utgangspunkt i livet når moren dør, og hun vokser opp som annenrangs familiemedlem når faren gifter seg på nytt. Hun øyner likevel håp når hun en dag hører en stemme i hagen, som sier at hun ikke er alene.

Når månen står lavt skildrer hvor komplisert søken etter kjærligheten kan være, og hvor hardt det er å bli født som jentebarn i Afghanistan. Vi får følge en families iherdige forsøk på å leve i frihet, tross et stadig mer brutalt regime. Hva skal til for å bestemme seg for å søke et annet liv?

 

Livet på den andre siden

En vakker historie om familiebånd og den sterke kjærligheten mellom en mor og hennes barn.

En ung afghansk kvinne dør i barsel og den vesle datteren Fereiba blir overlatt til en fraværende far og følelseskald stemor. Fereiba vokser opp i en nådeløs hverdag, hvor hun blir behandlet som husets tjener. Hun har magre utsikter til utdannelse og giftemål, men en dag hun blir kommandert til å plukke frukt i hagen, får hun høre en trøstende stemme i trekronene hos naboen. Fereiba sniker seg ut hver kveld, og åpner seg for første gang i sitt liv for en annen.

En modig ungjente
Takket være sin nye venn vokser Fereibas mot, og hun insisterer på å få lov til å gå på skole. Stemoren mener det er helt unødvendig siden hennes lodd i livet er å stelle for familien, for hvem vil gifte seg med en morløs jente som henne? Men Fereiba gir seg ikke, og må tåle skammen det er å begynne i klasse med barn som er mange år yngre enn henne. Hun holder ut og uteksamineres med glans.
Guttestemmen fra hagen lover å gifte seg med henne for å gi henne en bedre fremtid. Plutselig en dag står det en frier på døren. Men noe går forferdelig galt. Livet tar en helt annen vending, men Fereiba oppnår likevel det hun ikke torde å drømme om.

Fra glede til sorg
Fereiba vokste opp i et tøft men likevel fritt Afghanistan. Hun gikk på skole og måtte ikke dekke seg til. Som voksen kvinne endrer dette seg etter hvert som Taliban strammer grepet. Fereiba har nå giftet seg med en moderne mann, som er glad i henne og landet sitt. De får barn og Fereiba jobber som lærer. Mannen hennes aksepterer ikke Talibans krav, og skjønner etter hvert at de ikke kan leve i Afghanistan. Det er en tung avgjørelse, men de bestemmer seg for å forlate landet. Men før de får flyktet, lukter regimet lunta, og en kveld blir ektemannen hentet. Alle vet at de som blir hentet aldri kommer tilbake.

Et vanskelig valg
Fereiba må fatte en beslutning. Det er livsfarlig for en kvinne med tre små barn å begi seg ut på reise alene. Men det er like farlig for en enslig, moderne kvinne å bli værende. Hva skal hun gjøre?
Hun har bare ett håp: å finne en måte å krysse Europa på for å komme seg til søsterens familie i England.
Med falske papirer og hjelp fra snille fremmede de møter på veien, klarer familien å komme seg av gårde. Men så tar skjebnen en ny og skremmende vending når tenåringssønnen Saleem blir borte fra resten av familien. Og noe er definitivt galt med nyfødte Aziz.
Fereiba har ikke noe annet valg enn å fortsette flukten sammen med datteren og spedbarnet. De risikerer livet for håpet om å finne et sted der de kan bli gjenforent. Vil de klare det?

Av Jorid Mathiassen

Til toppen

Med eleganse og følsomhet viser Hashimi den smertefulle reisen og de utallige farene flyktninger må bekjempe i sin jakt på en trygg havn.
Booklist

Andre utgaver

Når månen står lavt
Bokmål Ebok 2016
Når månen står lavt
Bokmål Heftet 2017
Når månen står lavt
Bokmål Nedlastbar lydbok 2016
Anmeldelser Når månen står lavt

«Med eleganse og følsomhet viser Hashimi den smertefulle reisen og de utallige farene flyktninger må bekjempe i sin jakt på en trygg havn.»
Booklist

«En vakkert skrevet roman med godt skildrede karakterer, satt mot et dramatisk bakteppe av en verden som er i ferd med gå av skaftet. Dette er en fortelling for vår tid, og en mye mer overbevisende måte å se på verdens tilstand på enn gjennom en nyhetsreportasje.»
Bookreporter

«En ektefølt historie om mot i en verden som mangler medfølelse.»
Toronto Star

«Med sine grundige skildringer av redselen og spenningen som følger med en ny tilværelse, er Hashimis gripende pageturner perfekt for lesesirkler.»
Library Journal (starred review)

«En bok som må leses – om grenser og hindringer og beslutningen til en modig mor som kjemper for å komme seg over.»
O, Oprah Magazine

Til toppen

Intervju

Ansiktet bak sløret

Er morskjærlighet nok til å redde en hel familie? Som i debutromanen Perlen som sprengetskjellet tar Nadia Hashimi ogå denne gangen utgangspunkt i kvinneliv i Afghanistan.

Nå blir vi kjent med Fereiba som tross en tøff oppvekst har klart å skape seg et fritt og godt liv, men som får lide mer og mer under Talibans kvelende regime.

En heldig amerikaner
Nadia Ahsimi vokste opp i USA, som datter av to afghanske immigranter. De forlot Afghanistan på 70-tallet, før Sovjetunionens invasjon. Hashimi har vokst opp med den afghanske kulturen, men besøkte hjemlandet for første gang i 2002. Det ble en påminnelse om hvor heldig hun er.
   – Jeg  vokste opp i en verden av mennesker som næret en stor kjærlighet for hjemlandet og en bunnløs fortvilelse over det som skjedde der. Jeg har fått muligheten til å bygge et nytt hjem et annet sted. Denne takknemligheten kjenner jeg på, den er et viktig fundament i livet mitt. Selv om Hashimi ikke kom til hjemlandet før i voksen alder, vet hun hva det vil si å være afghansk, og hun kjenner språket og tradisjonene.
   – Det  er trist å se at landet der moren min hadde utdannet seg til ingeniør ble forvandlet til et sted der jenter ble nektet skolegang.

Kvinner og frihet
Hashimi er opptatt av undertrykkingen de afghanske kvinnene har måttet tåle, så vel som de store forskjellene i muligheter som flyktninger har fått.
   – Mitt håp for de afghanske kvinnene er at det skal gjenerobre sin frihet og retten til å velge selv. Det vil si bestemme selv om hun vil bruke hodeplagg, om hun vil gifte seg eller ta utdannelse. Nadia Hashimis forfatterkarriere så sin begynnelse takket være ektemannen, som oppmuntret henne til å bruke av sin bakgrunn og sitt ønske om å bidra til synliggjøring av afghanske kvinner. Hashimi har måttet sjonglere skrivingen med praksisen som barnelege og det å være mor til fire barn. Hun vet derfor utmerket godt hvor mye en kvinne kan utrette i flere retninger.

Det kunne vært deg
Når månen står lavt er inspirert av en avisartikkel om unge afghanske flyktninger i Hellas som har satset alt de eier på at menneskesmuglere skal få dem trygt i havn på et sted de kan begynne på nytt. Hashimi ønsker å vise hvem disse er, at de ikke bare er en flyktning, men et menneske med en fortid og med drømmer om fremtiden.
   – Jeg tror at vi og dem har mer til felles enn vi er klar over. Alle vil oppleve glede, at barna skal ha det bra, å kunne spise seg mett og le sammen med venner. Disse tingene er større enn de kulturelle forskjellene.

Til toppen

Utdrag

Jeg vendte tilbake hver dag, snek meg mellom trærne, fikk øye på de kjente lærsandalene og fant plassen min under morbærtreet. Det ble en rutine: skolen, husarbeidet og frukthagen. Jeg måtte holde meg våken sent på kvelden for å gjøre leksene siden jeg ikke kunne konsentrere meg i frukthagen. Etter to tause uker bestemte jeg meg for å la den fremmede få vite at jeg var klar over at han var der. Den fastlåste situasjonen drev meg til vanvidd.
   Jeg brukte tiden på vei hjem fra skolen til å fatte mot. Da jeg snek meg ned til frukthagen den ettermiddagen, følte jeg meg så modig at jeg knapt gjenkjente meg selv. Jeg gikk med store, hørbare steg og nærmet meg muren. Da jeg var sikker på at jeg var innen hørevidde, sa jeg høyt, men ikke altfor høyt: «Det er ikke høflig å stirre. Det ville være høfligere å si salaam
   Jeg hørte ikke noe svar. Ikke et eneste ord. Hadde jeg innbilt meg alt sammen, eller var han ikke her i dag? Enda verre, kanskje han syntes at det var frekt av meg å snakke på denne måten til en fremmed. Jeg tilbrakte all min tid enten i et klasserom sammen med jenter eller hjemme. De eneste guttene på min alder som jeg kjente, var fetterne mine. Å ha kontakt med en gutt utenom denne kretsen var tabu, og jeg visste det. Jeg var i den alderen da jeg måtte være påpasselig med oppførselen min, men dette var i frukthagen, og jeg var usynlig. Jeg ga meg selv litt handlingsfrihet.
   At han ignorerte meg når jeg hadde krysset en grense for å samtale med ham, skuffet meg og gjorde meg sint. Jeg stormet ut av hagen.
   Jeg gikk tilbake dagen etter, for nysgjerrigheten fikk overtak. Jeg satt trassig under treet en liten stund, da jeg hørte en stemme.
   «Salaam
   Jeg rettet ryggen og rødmet over å få bekreftet at jeg hadde overskredet en grense. Plutselig ble jeg skamfull og redd. Jeg reiste meg, fikk sagt frem en hilsen til svar uten å se opp, og skyndte meg tilbake til huset.

 

Til toppen

Om forfatter Nadia Hashimi

Ber oss se bak burkaen

Mange av oss tenker på afghanske kvinner som undertrykte og prisgitt et voldelig regime, men Nadia Hashimi ønsker å vise oss et bilde som er langt mer nyansert. – Ikke la dere lure av burkaen, sier hun.

Selv om vold mot kvinner er veldig utbredt og familieplanlegging er et fremmedord, har mange kvinner i Afghanistan gått ut av de tradisjonelle rollene. Under Taliban-regimet gikk mange jenter på hemmelige skoler.
– Afghanske kvinner er svært oppegående, og når jeg tenker på de kvinnene jeg kjenner i Afghanistan, er livlig dans, høy latter og kjappe replikker det første som slår meg. Det er også store forskjeller regionene imellom. Livet på landsbygda er veldig annerledes enn i Kabul, sier Nadia Hashimi i et intervju med nettavisen New Asian Writing.

Det beste fra to kulturer
Nadia Hashimis foreldre kom til USA fra Afghanistan tidlig på 1970-tallet, og hadde tenkt å dra hjem igjen etter noen få år. Men så invaderte Sovjetunionen landet i 1979, og dermed var det ikke lenger trygt å dra tilbake. Selv besøkte Nadia landet for første gang i 2002, sammen med foreldrene sine.
– Jeg besøkte familien, så stedene der foreldrene mine vokste opp og dro til historiske plasser. Jeg var også innom noen sykehus og skoler, og det var inspirerende å oppleve den positive energien til tross for alle vanskelighetene, sier hun. Selv identifiserer hun seg både med den afghanske og den amerikanske kulturen.
– Foreldene mine tok vare på den afghanske kulturen hjemme, men var samtidig godt integrert i nærmiljøet. Vi feiret både eid og thanksgiving, og jeg føler at jeg har fått med meg det beste fra begge kulturene.

Forvandling til det bedre?
Det var en avisartikkel om fenomenet bacha posh som inspirerte henne til å skrive Perlen som sprengte skjellet. Denne skikken går altså ut på at man forvandler unge jenter til gutter ved å klippe håret deres, forandre navnet og kle dem i gutteklær.
– Samfunnet godtar denne forvandlingen fordi man har forståelse for at en familie trenger sønner for å beholde æren. Det slo meg at denne tradisjonen er problematisk. Den gir unge jenter en smak av livet som gutt i et svært patriarkalt samfunn, men hva skjer når «gutten» kommer i puberteten? Det er da disse guttene blir konvertert tilbake til jenter, og dermed fratatt friheten de kunne nyte i noen år. Er det bedre å ha smakt på friheten, om bare for en kort stund, eller gjør det bare livet som kvinne enda vanskeligere? Det var dette jeg ønsket å utforske, sier Nadia Hashimi til New Asian Writing.

Muligheten til å skinne
Tittelen på romanen er hentet fra et dikt av den persiske poeten Rumi, og forfatteren utdyper den slik:
– I denne sammenhengen er det kvinnene og jentene som er det verdifulle i Afghanistan. Hvis de blir gitt muligheter, kan de ta landet til et nytt nivå, utvikle det og gjøre det til det landet det en gang var. Men da må vi la dem komme ut av skjellet, de må få muligheten til å skinne, og vi må ikke skjule dem, avslutter Nadia Hashimi.

Av Jorid Mathiassen

Til toppen