Det finnes mange historier om kjendiser og toppsjefer som av ulike grunner har møtt veggen, men som har kommet styrket ut av situasjonen. Dette er beretningen om et vanlig menneskes møte med NAV. Raymond Johansen ble syk og ba om hjelp, men endte opp som sosialklient. Er det slik at vi møter mennesker i krise med et forvanskende og fremmedgjørende byråkrati? Har vi det så godt i Norge at vi ikke evner å forstå hvordan livet er for dem som søker hjelp? Er det for lett å stemple dem som "NAV-ere"? Det er mange som blander seg inn i debatten med utspill som "slutt å synes synd på deg selv, brett opp ermene og få deg en jobb". Forfatteren var en av dem før livet hans forandret seg: "Helt rensket for ressurser ble jeg avhengig av NAV. Etaten der du er skyldig til det motsatte er bevist, stedet der de overbeviser deg om at du er den aller største kvisa på samfunnets rumpe. At jeg hadde bidratt med tre hundre tusen kroner i året til skattekassa i lang tid, var uvesentlig."
