Synet av de tre gamle mennene overfor ham moret Kirsch mer enn det skremte ham. Så dette er den hellige treenighet jeg ba om. Detre vise menn.
Kirsch tok en pause for å få et overtak, gikk bort til vinduet og så ut over det praktfulle panoramaet. Et solfylt lappeteppe av eldgamle beitemarker strakte seg gjennom en dyp dal som ledet til de forrevne toppene i Collserola-fjellkjeden. Flere kilometer bortenfor, ute over Det baleariske hav, hadde en truende banke av stormskyer begynt å samle seg.
Passende, tenkte Kirsch og så for seg turbulensen han snart ville forårsake i dette rommet, og i verden utenfor.
«Mine herrer», begynte han og snudde seg plutselig mot dem. «Biskop Valdespino har så vidt jeg forstår allerede overbrakt min forespørsel om absolutt diskresjon. Før vi fortsetter, vil jeg bare gjøre det klart at det jeg er i ferd med å dele med dere, må holdes strengt hemmelig. For å si det enkelt, ber jeg dere om å avgi et taushetsløfte. Er vi enige?»
Alle de tre mennene nikket bekreftende, noe Kirsch visste var overflødig, uansett. De kommer til å ville begrave disse opplysningene – ikke kringkaste dem.
«Jeg er her i dag», begynte Kirsch, «fordi jeg har gjort en vitenskapelig oppdagelse jeg tror vil forbløffe dere. Det er noe jeg har arbeidet med i årevis, i håp om å finne svar på to av den menneskelige erfarings mest fundamentale spørsmål. Nå da jeg har lykkes, har jeg kommet til nettopp dere fordi jeg tror disse opplysningene vil påvirke de troendes verden på en grunnleggende måte. Kanskje vil det jeg har å si, skape en omveltning som bare kan beskrives som – splittende. For øyeblikket er jeg den eneste personen i verden som vet det jeg nå skal fortelle dere.»
Kirsch stakk hånden inn under dressjakken og trakk fram en stor mobiltelefon – en han hadde designet og bygget for å dekke sine unike behov. Telefonen hadde et deksel i en fargerik mosaikk, og han satte den opp foran de tre mennene som et tv. Om et øyeblikk skulle han bruke apparatet til å koble seg opp mot en høysikret server, taste inn passordet på førtisju tegn og strømme en direktesendt presentasjon for dem.
«Det dere snart vil få se», sa Kirsch, «er en røff utgave av en kunngjøring jeg håper å dele med verden – om omtrent en måned. Men før jeg gjør det, ville jeg konsultere noen av verdens mest innflytelsesrike
religiøse tenkere, for å få innsikt i hvordan nyheten vil bli mottatt av dem som vil bli sterkest påvirket av den.»
Biskopen sukket høyt, mer av kjedsomhet enn bekymring etter lyden å dømme. «En fascinerende innledning, Mr. Kirsch. De snakker som om det De skal vise oss, hva det nå er, vil skake verdens religioner i grunnvollene.»
Kirsch så seg rundt i det eldgamle oppbevaringsstedet for hellige tekster. Det vil ikke skake deres grunnvoller. Det vil knuse dem.
Kirsch så granskende på mennene han hadde foran seg. Det de ikke visste, var at han planla å publisere denne presentasjonen i en nøye koreografert begivenhet som ville lamslå verden – om bare tre dager. Når han gjorde det, ville folk over hele verden innse at alle verdens religioner faktisk hadde én ting til felles.
Alle tok fullstendig feil.
Til toppen
