«Skabelsen, Mennesket og Messias» er den unge teologen Henrik Wergelands grensesprengende forsøk - på vers - på å vise hvordan menneskene ble skapt, hvordan de har levd sitt liv på jorda og hvordan Jesus gjennom sin død vinner over prester og tyranner slik at menneskene kan leve i samsvar med den åndskraft som tok bolig i dem da det første mennesket ble skapt.
Her er hva andre har sagt om dette storverket i norsk litteratur:
«Det eneste som er naaet du i videre kredse, er ryktet om, at det skal være et ulæseligt uhyre af et arbeide, og hvad man kjender af det, er hovedsagelig de smagløsheder og absurditeter, som Welhaven i sin tid plukkede du og serverede under sin polemikk med forfatteren. Neppe har nogen anden folkekjær digters hovedværk oplevet en mærkeligere skjæbne.»
Hans Jæger i Illustreret norsk litteraturhistorie, bind II, 1896
«'Et Verdensdigt': navnet er ikke for stort for verket. At det indeholder naturens og menneskehetens historie, er endda ikke avgjørende, det kunde blit det tillærte, utsat paa verslinjer. Men det blev noget andet og mer, digteren har oplevet sit emne. Han er ufærdig, umoden om man vil; men han har iagttat eller ant - i den yttre verden og menneskesindet - mer end de fleste 'modne'; der findes ikke i hele hans forfatterskap, og knapt nok i den norske litteratur, et verk som spænder saa vidt og fanger saa meget ind som 'Skabelsen, Mennesket og Messias'.»
Fredrik Paasche i Norges litteratur, bind III, 1923
«Alle som har skrevet om «Skabelsen, Mennesket og Messias» har vært enige om at det er første del, «Skabelsen», som rager høyeste som diktning. Her er det mest fantasi, mest bildesyner, mest språklig kraft. Men det er å gjøre vold mot verkets helhet å neglisjere det politiske opprørsstoffet i «Mennesket». Her konkretiseres åndens søken mot sitt opphav - Gud - i folkenes kamp for sosial og politisk frihet. Å isolere «Skabelsen» fra resten verket er å ufarliggjøre det.»
Willy Dahl i Norges litteratur, bind I, 1981
