En litterær verdenssensasjon
Hun er 28 år når hun leverer sitt første manus til forlaget. Da har hun arbeidet med det i fem år ved siden av jobb på galleri og bibliotek. Så snus Emma Healeys verden på hodet.
Hun ville skrive om et mysterium: Å glemme. Hun har opplevd det på nært hold. Farmor Nancy er dement, og hennes erfaringer har gitt liv til flere scener i boken. Men det var mormor Vera som var inne i hodet til Emma Healey da hun skrev Elisabeth er borte. Det var mormors stemme som ga henne inspirasjon til å skape hovedpersonen Maud. Nå er mormor død, og Emma Healey verdensberømt.
De fineste timene
– Min mor spilte av et opptak med mormor for ikke lenge siden, det er som å høre Mauds stemme. Da mormor lå for døden, tok jeg med meg alle historiene hun hadde fortalt opp gjennom årene. Jeg hadde skrevet dem ned, og leste dem høyt for henne. Jeg kan fortsatt se for meg hvordan hun smilte, grep tak i armen min. Det var de fineste timene i livet mitt, selv om begge visste at hun skulle dø. Som om hun forsto hvor verdifull hun var for meg. Hun visste jo at jeg skrev om en gammel dame med Alzheimers sykdom, sier Emma.
Noe helt annerledes
Hun jobbet tidligere som gallerist og er opptatt av kunst, men kunsten måtte gi tapt i kampen mot ønsket om å skrive. Det skulle ta fem knallharde år før Emma turte å levere manuset til et forlag hun følte tok henne på alvor. Så sto plutselig forlagene i kø. Det var merkelig å velge og vrake, og sakte ség tanken om at hun hadde skrevet noe helt annerledes inn. Noe de kalte krim. Demenskrim? Akkurat det var ikke hennes tanke. Hun ville bare skrive noe om hva som skjer når vi glemmer. Få oss til å ta demente mennesker på ramme alvor.
Utgitt på 25 språk
– Det var overveldende, og vanskelig å velge hvor boken skulle komme ut. Jeg valgte et forlag med visjoner som stemte med mine egne, og ett år etter utgivelsen er romanen oversatt til 25 språk og ute i 27 land, senest i Taiwan! Tenk det! Taiwan! Jeg kan fortsatt ikke helt tro at dette handler om meg og det manuset jeg satt hjemme og skrev og skrev på, og aldri trodde jeg skulle bli ferdig med. Det begynte med mange små tekster om karakterer og situasjoner, noen helt uten sammenheng. Når jeg hadde skrevet cirka 10 000 ord, prøvde jeg å lage et plot og en struktur som stemte med det jeg hadde skrevet.
Å realisere en drøm
Hun har brukt lunsjpauser, netter, helger og utallige turer på T-banen i London til det hun elsker mest av alt. Jobbet ved siden av de årene hun skrev, og når hun ikke orket å skrive, var kjæresten Adam der og oppmuntret henne til å fullføre drømmen. For ikke å snakke om researcharbeidet. Alle timene med lesing om demens, dagbøker på internett, fakta om Alzheimer, lister med symptomer og samtaler med spesialister og folk i familien på farssiden, der flere er rammet. Som om ikke dette var nok, la hun deler av historien til 1940-årene, og leste seg opp på hvordan folk og samfunn var på den tiden.
Et digert puslespill
– Sidehistorien om Sukey, søsteren til Maud, som forsvant etter å ha kranglet med sin ektemann Frank, ble etter hvert både naturlig og nødvendig. Utfordringen var å flette den sømløst inn i jakten på Elizabeth. Det var egentlig et digert puslespill, der jeg tok i bruk flere teknikker for å holde orden på den informasjonen jeg satt med. Det var selvsagt også viktig at researchen kun ble brukt når det var naturlig, sier Emma.
Emmas gode mantra
– Å ta demente på alvor har surret rundt i bakhodet mens jeg jobbet med manuset. Det er jo så mye annet enn hukommelsen som er intakt! Ikke stigmatisér, ikke baksnakk, ikke vær uhøflig og kanskje viktigst: Ikke overse. Sier Emma. Disse oppfordringene ble som et mantra etter hvert som hun skrev, de drev henne til å beskrive dagligdagse detaljer med en sjelden emosjonell dybde. Litteraturkritikere verden over er enige om at Elisabeth er borte er en oppsiktsvekkende krimbok, et ekstraordinært eventyr om en ordinær tragedie. Du har sannsynligvis aldri lest noe i nærheten av denne romanen.
Til toppen