Den svenske forfatteren Torgny Lindgren - gutten som trodde han skulle dø da han var tolv - skriver sine erindringer.
Det blir til en merkverdig, original fortelling - og til en strålende bok! Hva som er sant og hva som har skjedd i virkeligheten, kommer nok leseren aldri til å få vite. Det er heller ikke poenget. Også vi vet jo at hukommelsen er en upålitelig størrelse.
Så er dette heldigvis heller ikke en kronologisk livsberetning, men mye mer en samling frittstående minner, noe han selv understreker : "Jeg har aldri kunnet se noen sammenheng i mitt liv ... All årsakssammenheng mangler. Min tilværelse former seg til en samling noveller. Ikke en roman, som jeg helst skulle ønske. En standhaftig gjennomført skjebne."
Her skimtes både forfattervenner og akademimedlemmer, og selv forsvarer han like gjerne kvaliteten i en skrøne som det banale faktum i alt som er sant. Kanskje er forfatter Lindgren her både falskt blyg og ekte beskjeden. Det som er sikkert, er at døden er en flittig gjest i denne teksten, i spranget mellom morfarens død og morens, og en elsket hunds, og like til Thomas Manns begravelse.
Kanskje ikke så rart, når det antydes at alt har sin bakgrunn i hans egen livstruende lungetuberkulose som guttunge. Og den mirakuløse friskmeldingen han fikk som tolvåring, som han kanskje ikke riktig er kommet over ennå. For det er i denne langtrekkende dødsskyggen den godt voksne forfatteren begår sin høyst levende og originale minnebok.
"Erindringene er spredte, episodiske prosastykker, og det er ikke snakk om minner i betydningen «mine sanne opplevelser». Snarere foregår det en opphevelse av tiden; jeget erindrer hendelser før sin egen fødsel, og som leser er man ikke sikker på hvor skillet mellom fiksjon og fakta går. Slik eksemplifiserer «Erindringer» ganske elegant hvordan man kan bruke minnene som inspirasjonskilde framfor som sannhetskilde (...) «Erindringer» er særlig god når det liketile blandes med det såre, som episoden hvor jeget sitter på morens dødsleie og ber om oppskriften på ovnstørket reinkjøtt. Det er føles både rett og galt. Alle skal dø, men livet går videre."
Thomas M. Blatt, Dagbladet
