| Forfatter: | Nicci French |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2012 |
| Antall sider: | 368 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | Blue Monday |
| Oversatt av: | Carlsen, Jorunn |
| ISBN/EAN: | 9788202346607 |
| Kategori: | Krim og spenning og Thriller |
En psykologisk klappjakt
Mandag. En dag for mørke impulser. En dag for å rane med seg et lite barn fra en travel gate i London. Først i 1987. Så tjueto år senere, i 2009. Hva slags menneske kan gjøre noe så grusomt?
Etter elleve strålende psykologiske thrillere, er Blåmandag Nicci Frenchs første krimroman med en helt ny helt i hovedrollen, nemlig psykiateren Frieda Klein. Og French leverer nok en gang en intens og god leseopplevelse. Blåmandag er en real pageturner. En utslitt klisjé, ja vel, men her er klisjeen på sin plass. Allerede i første roman med Frieda Klein og førstebetjent Karlsson i hovedrollene er du fortapt. Gjennom en ny pasient kommer Klein på sporet etter kidnapperen, og så er racet i gang. Ikke et fysisk race, men en psykologisk klappjakt der psykiater Klein beveger seg langs sinnets mørkeste, mest bortgjemte stier.
To identiske forbrytelser
Det starter en varm sommerdag i London. Lille Rosie passer på lillesøster Joanna når hun baner seg vei inn i en godtebutikk. På vei inn forsvinner Joanna uten at Rosie kan gjøre rede for hvordan. Tjueto år senere, en mørkeblå novemberdag i samme by, forsvinner lille Matthew på samme måte. Ingen har sett at han forsvant, han er bare blitt borte på vei hjem fra skolen, utenfor en godtebutikk, akkurat som Joanna.
Kleins profesjonelle dilemma
Frieda Kleins nye pasient, Alan Dekker, ble adoptert bort som baby. Han lider av angst, drømmer om en sønn han aldri fikk, ser syner som likner mistenkelig på det som skjedde i 1987. Han viser Klein bilder av seg selv som liten gutt, hun ser samme ansiktet som hun nettopp har sett på forsidene av søndagsavisene, lille Matthew kidnappet på vei hjem fra skolen. Hun har ikke noe valg, bryter taushetsplikten, oppsøker førstebetjent Karlsson med sine opplysninger, og Dekker tas inn til et intervju, som avdekker at dette sporet er vel verdt å følge.
Finurlig avslutning
Blåmandag er ekstremt godt skrudd sammen, både med hensyn til handling og karakterer. Frieda Klein står hele tiden overfor nye dilemmaer når det gjelder bruk av pasientenes opplysninger, forholdet til kjæresten eller egen familie. Det er fascinerende å følge Kleins psykologiske fotspor og hennes skumle turer på egen hånd i Londons bakgater. Og sakte, men sikkert nøster hun opp sannheten ved hjelp av sin mentor, Reuben McGill og Joseph, en ukrainsk håndverker som beskytter henne fysisk. Og én ting er sikkert: Du har ikke løst mysteriet før du har lest siste side. Avslutningen er så finurlig, så hårfint komponert at du trodde ikke det var mulig. Den siste vrien som du ikke kunne tenke deg i din villeste fantasi, er et godt kjennetegn på en god roman. Denne romanen har nettopp den faktoren. Ingen tvil, Nicci French har klart det nok en gang!
Av Bernt Roald Nilsen
"Ikke vær bekymret," sa Frieda. "Jeg kommer ikke til å kaste bort mer av tiden din." Hun begynte å trekke på seg kåpen. "Dette var ikke bare en liten drøm han hadde hatt i årevis, slik de fleste angstdrømmer er. Han hadde hatt drømmen for mange år siden, da han var en ung mann, og nå hadde han plutselig fått den igjen."
Karlsson hadde vært på vei til å si farvel, til å styre henne ut gjennom døren, da han stoppet.
"Hva mener du med igjen?" sa han.
"Du har ikke lyst til å høre på disse detaljene," sa Frieda, "men tidligere hadde det vært et avgjort ønske om en datter, og nå var det en sønn. En av bekymringene hans var om det var noe seksuelt ved forandringen."
"Forandringen?" Frieda så forbauset på endringen av Karlssons ansiktsuttrykk. "Du sier at han hadde drømmen tidligere? For lenge siden?"
"Spiller det noen rolle?"
Det ble en pause.
"Jeg er bare nysgjerrig," sa Karlsson. "Av mine egne grunner. Hvor gammel er han?"
"Han var akkurat ferdig med tenårene. 20 eller 21 år. Godt før han traff sin kone. Så stanset plutselig drømmen."
"Ta av deg kåpen," sa Karlsson. "Sett deg, jeg mener vær så snill. Vær vennlig å sette deg."
Med et lett vaktsomt uttrykk la Frieda kåpen sin over stolen, der den hadde vært tidligere, og satte seg igjen.
"Jeg skjønner ikke riktig ..." begynte hun.
"Pasienten din, hvor gammel er han? 43 år?"
"42, tror jeg."
"Så den tidligere drømmen kan ha vært for 22 år siden?"
"Noe slikt, ja."
Karlsson lente seg tilbake på skrivebordet sitt.
"La meg få dette riktig. For 22 år siden har han en drøm om en liten pike. Om å ta en liten pike. Så er det ingenting. Og nå har han en drøm om å ta en liten gutt."
"Det stemmer."
Plutselig ble Karlssons øyne smale av mistanke.
"Du er vel ærlig mot meg? Du har ikke snakket med noen andre om denne saken? Du har vel ikke gjort dine egne undersøkelser?"
"Hva er det du snakker om?"
"Det er ingen som har overtalt deg til dette?"
"Hva?"
"Jeg har hatt journalister som har kommet hit og latt som om de er vitner, bare for å finne ut hva vi vet. Hvis dette er en slik form for spøk, så vet du at du kan risikere påtale."
"Jeg var i ferd med å ta på meg kåpen, og nå kan jeg risikere påtale?"
"Du vet ingenting, bortsett fra at Matthew Faraday er forsvunnet?"
"Jeg leser ikke aviser så ofte. Jeg vet knapt noe om Faraday-saken. Er det noe problem?"
Karlsson gned seg i ansiktet, nesten som om han prøvde å våkne.
"Ja, det er et problem," sa han. "Problemet er at jeg ikke vet hva jeg skal tro." Han mumlet noe som Frieda ikke skjønte. Det lød som om han kranglet med seg selv, og det var akkurat det han gjorde. "Jeg tror at jeg må snakke med den pasienten din."
