Den andalusiske vennen (Innbundet)

Forfatter:

Inge Ulrik Gundersen (Oversetter)

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 504
Forlag: Vigmostad Bjørke
Språk: Bokmål
Originaltittel: Den andalusiska vännen
Oversatt av: Gundersen, Inge Ulrik
ISBN/EAN: 9788241908361
Kategori: Krim og spenning
Omtale Den andalusiske vennen
Sophie Brinkmann, sykepleier, enke og alenemor, møter Hector Guzman på sykehuset der hun arbeider. Han har en benskade etter en påkjørsel. Mot sin vilje trekkes Sophie mot Hector og de blir et par. Men Hector er en helt annen person enn det han utgir seg for. Politiet er på jakt etter han og Sophie dras inn i et farlig spill, der hun havner mellom politiet og en kriminell organisasjon. Sophie skjønner etterhvert at hun må beskytte seg selv - hun bli nødt til å velge side. Den andalusiske vennen er en eksplosiv spenningsroman. Den blir utgitt i en lang rekke land og film-rettighetene er solgt til Hollywood. Alexander Söderberg (f.1970) har tidligere arbeidet for tv som manusforfatter, redaktør og dramaturg. Dette er hans debut, den første boken i en planlagt trilogi med Sophie Brinkmann i hovedrollen. Oversatt av Inge Ulrik Gundersen. Om boken: «En actionthriller i svimlende tempo.» - Aftonbladet «Velskrevet action med høyt tempo.» - DN Utdrag fra boken: «Hun gikk bortover gangen med et brett, på vei til Hector Guzman på rom elleve. Han hadde kommet inn tre dager tidligere etter å ha blitt påkjørt i et gangfelt i City. Det høyre beinet hans var brukket under kneet. Legene trodde at de hadde oppdaget en skade på milten, og nå lå han til observasjon. Hector var i midten av førtiårene, pen uten å være kjekk, stor uten å være tykk. Han var spanjol, men hun syntes å ane nordiske trekk i utseendet hans. Håret var mørkeblondt med enkelte lyse innslag. Nesen, kinnbeina og haken var skarpe, og huden gikk mer mot sandbrunt. Han snakket flytende svensk og var en av de verdige - kanskje på grunn av de observante øynene som prydet ansiktet hans, kanskje på grunn av at han beveget seg så lett til tross for at han var storvokst. Eller kanskje på grunn av den naturlige likegyldigheten han smilte med hver gang hun kom inn til ham - som om han forsto at hun forsto, noe hun gjorde, og det fikk henne til å smile til ham også.»

Til toppen