| Forfatter: | Henning Mankell |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2009 |
| Antall sider: | 493 |
| Forlag: | Gyldendal |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | Den orolige mannen |
| Oversatt av: | Bolstad, Kari |
| Serie: | Kurt Wallander |
| Serienummer: | 11 |
| ISBN/EAN: | 9788205394469 |
| Kategori: | Krim og spenning |
Omtale Den urolige mannen
Gjør deg klar til et siste møte med Wallander!
ENDELIG er det klart for et nytt nervepirrende OG deilig møte med Kurt Wallander. Ventetiden har vært lang, men den som venter på noe godt … Gled deg!
Henning Mankell er en svært populær forfatter over store deler av verden. Bøkene hans er oversatt til mer enn 40 språk og utkommer i 30 land. De er totalt solgt i over 30 millioner eksemplarer, og Mankell har mottatt mange prestisjetunge priser for sitt forfatterskap.
Mest kjent i Norge er Mankell for sine kriminalromaner om førstekriminalbetjent Kurt Wallander. Den urolige mannen er den første romanen om Wallander siden år 2000. Det triste er at den også er den siste i serien med den sympatiske etterforskeren.
”Mord og kjærlighet er det eneste som er verdt å skrive om hvis du vil noe med å skrive.”
Henning Mankell
Makeløse Mankell
Kurt Wallander har flyttet på landet, og datteren Linda skal ha barn. Alt er tilsynelatende såre vel. Men så forsvinner svigerfaren til Linda. Og svigermoren. Og Wallander kastes inn i en historie skreddersydd for mørke høstkvelder i godstolen.
Håkan von Enke var en gang for lenge siden kommandørkaptein på overflatefartøyer som jaget u-båter ut av den svenske skjærgården. Ektefellen Louise var språklærer i tysk. Nå er begge pensjonert. Når de forsvinner med noen få måneders mellomrom, peker sporene bakover, mot den kalde krigen. Stockholmspolitiet tar saken, men Wallander kan selvsagt ikke dy seg. Han har sett den uroen som plaget Lindas svigerfar før han forsvant.
Større enn Wennerstrøm?
Kurt Wallander skjønner at han er på sporet av en hemmelighet som kan forandre den svenske etterkrigshistorien. Han kastes inn i en usigelig spennende sak, der han oppsporer alt fra ukjente søsken til oppgraderte dokumenter, som sier at saken kan være mer alvorlig enn Wennerstrøm-saken. Han har store problemer med hvem han kan stole på, og hvem som er Spionen. Som om ikke dette er nok, skjer det noe med Wallander. Mørke skyer dukker opp på hans private himmel.
Drivende god
Den urolige mannen er den første boka om Kurt Wallander siden år 2000. Vi har ventet lenge, men ikke forgjeves, for Mankells evne til å engasjere er makeløs. Boka er drivende godt skrevet, og spennende til siste slutt. På den ene siden får Henning Mankell fram de skjulte sidene ved Wallanders hverdagsliv. På den andre siden bygger han opp en nervepirrende historie med intrikate forgreninger. Med Den urolige mannen etterlater Mankell ingen tvil om at han fortsatt er suveren innen krimsjangeren.
En indre fallende skygge
Du kastes hele tiden fram og tilbake når du leser Den urolige mannen. Den uroen Henning Mankell bygger opp sitter i margen, og du må bare ha med deg et kapittel til hver gang du prøver å legge boka fra deg. Det ene øyeblikket er det opplagt at Sovjetunionen er ulven, det neste er du sikker på at det er høyreekstremistiske grupper fra en helt annen del av verden. Det store spørsmålet er selvsagt hvem som er Spionen. Er det en kvinne eller en mann? Den opplagte løsningen, eller den umulige? Og sist, men ikke minst: Hva er den indre fallende skyggen som Kurt Wallander rammes av? Den som gjør at sammenhenger blir avdekket, for så å bli like uklare igjen …
Av Bernt Roald Nilsen
Andre utgaver
| Den urolige mannen | |||
| Bokmål | Heftet | 2010 | |
| Den urolige mannen | |||
| Bokmål | Nedlastbar lydbok | 2009 | |
Utdrag
Håkan von Enke trakk begjærlig i seg piperøyken. ”La oss være ærlige,” sa han. ”Denne festen kjeder oss begge. Alle vet at det er jeg som har arrangert den. Det har jeg gjort fordi mange av mine venner ønsket det. Men nå kan vi gjemme oss i et av de små rommene som finnes her. Før eller senere begynner min kone å lete. Men inntil da kan vi være i fred.”
”Tross alt er det du som er hovedpersonen,” sa Wallander.
”Det er som i et godt teaterstykke,” svarte von Enke. ”For å øke spenningen bør hovedpersonen ikke alltid være til stede på scenen. En del viktige aspekter ved intrigen kan med fordel utspilles i kulissene.”
Han tidde. Brått, altfor brått, tenkte Wallander. Håkan von Enkes blikk var blitt hengende på noe bak Wallanders rygg. Han snudde seg. Der lå hagen, og bortenfor den en av Djursholms mindre veier som lenger borte var forbundet med hovedveiene inn mot Stockholm. Wallander skimtet en mann som sto utenfor gjerdet like under en gatelykt. Han sto inntil en bil som hadde motoren i gang. Eksosen steg opp og ble tynnet ut i det gule lyset. Wallander oppfattet at von Enke var urolig.
”Et av de små rommene,” sa von Enke. ”Vi tar med oss kaffen og lukker døren.”
Idet Wallander forlot terrassen, snudde han seg en gang til. Bilen var forsvunnet, i likhet med mannen under gatelykten. Kanskje en han hadde glemt å invitere til festen sin, tenkte Wallander. I alle fall neppe en som har med meg å gjøre. Ingen journalist som vil snakke med meg om gjenglemte våpen.
De hentet kaffe før Wallander ble loset inn i et rom med brunt trepanel og myke skinnmøbler. Wallander merket seg at rommet manglet vinduer. Håkan von Enke fulgte blikket hans.
”Det finnes en forklaring på at det er som en bunker,” sa han. ”I trettiårene var huset et par år eid av en mann som var innehaver av et stort antall nattklubber i Stockholm, de fleste illegale. Hver natt dro de bevæpnede kurerene hans rundt og samlet inn pengene, som ble brakt hit. I dette rommet sto det en gang et stort pengeskap. Her satt kassereren hans og regnet, førte inn i bøker og la seddelbunkene i pengeskapet. Da eieren havnet i fengsel for sine lyssky forretninger, ble pengeskapet skåret opp med skjærebrenner. Mannen het Göransson, hvis jeg ikke husker helt feil. Han fikk en lang straff som han ikke holdt ut. Han hengte seg i cellen sin på Långholmen.”
Han tidde, nippet til kaffen og sugde på den sloknende pipa. Og det var der og da, i rommet med vegger så tette at de ikke slapp inn annet enn et fjernt brus fra festen, at Wallander forsto at Håkan von Enke var redd. Han hadde sett det mange år tidligere i sitt liv, et menneske som var engstelig for noe, innbilt eller virkelig. Han var sikker på at han ikke tok feil.