Helvetesilden (Innbundet)

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788202438241
Kategori: Krim og spenning
Omtale: Helvetesilden

En oppskakende drapssak for Konrad Sejer!

En gammel og rusten campingvogn i et skogholt skjuler en forferdelig forbrytelse. Et lite barn og en kvinne blir funnet brutalt knivdrept. Kvinnen er Connie - en alenemor som jobber som hjemmehjelp, barnet er hennes sønn, Simon på fem år. Hvem kan ha hatt motiv for å ta livet av den snille og oppofrende Connie og den lille, forsiktige sønnen hennes? Selv den garvede etterforskeren Konrad Sejer står denne gangen overfor en drapssak han sent vil glemme. Hvis noen gang!

Boken tar opp alvorlige emner som fattigdom i et rikt Norge, de eldres situasjon, fraværet av en far, men først og fremst er dette veldig engasjerende og spennende lesning!


Spørsmålet er ikke HVEM som drepte, men HVORFOR

En mor og hennes lille sønn på fire år blir funnet knivdrept i en gammel campingvogn. Spørsmålet er ikke Hvem som drepte, men Hvorfor.

Hvorfor blir et sinn forstyrret? Hva kan sosial smalhans og ensomhet føre til? Den siste romanen til Karin Fossum er et genialt studium i hvordan et menneskes sinn, sakte men sikkert, kan forvitre. Konsekvensen blir en grusom forbrytelse når morderen til slutt får et motiv som rettferdiggjør drap. Alt helt mesterlig beskrevet av Fossum, som kan kunsten å beskrive hva som skjer når et skjørt sinn trenges opp i et hjørne.

Djevelsk motiv
Du er fra første setning: «Kvinner og barn glødet, mennene visste bedre og holdt seg i skyggen, med bremmen ned foran øynene.» En campingvogn med to døde. Konrad Sejer i døren, hjertet hans hamrer, han går inn, blod overalt, en svær filetkniv er drapsvåpenet, to planlagte, kanskje bestilte drap, en beveggrunn, et motiv, men hvilket? Det er alltid en relasjon, tenker Sejer. Så er jakten i gang. Ikke på person. Nei, på det djevelske motivet som morderen faktisk får på overtid.

Bitre mødre og fraværende fedre
To parallelle historier som strekker seg over et halvt år. Connie Hayden og vesle Simon, og deres strev med å få hverdagen til å henge sammen. Connie er hjemmehjelp, Simon er i barnehagen, helst ville de vært hos hverandre hele tiden. Så skjer det noe dramatisk, noe positivt som gir drømmene deres vinger. Samtidig følger vi Eddie Malthe og moren hans, Mass, i deres sosiale isolasjon. Eddie er 21 år, har fasong som en gigantisk pære og elsker kanelgifler og internett. De har bare seg selv, og trøster seg gjennom livet. Vi er vitne til hva sosial tilbaketrekning, bitre mødre og fraværende fedre kan føre til.

Snedig og overraskende finale
Alle detaljer betyr noe når Karin Fossum beskriver relasjoner som fører til tragedier. Hun maler skarpe, tydelige bilder av karakterene, hva de sier og gjør, hvorfor de blir som de blir, og gradvis forstår vi hvilket ulykksalig individ vi har med å gjøre. Persongalleriet er smalt, og det holder med Sejer og Skarre når mordgåten skal løses. I denne romanen har hun også solid grep om tiden som element for å beskrive utviklingens gang mot det som ender som en tragedie. Så gjør hun som hun alltid gjør, skrur opp tempoet de siste hundre sidene og gir leseren en snedig og overraskende finale.

Sinnets vanvittige villspor
Karin Fossum er opptatt av dem som faller utenfor, og ikke greier alt de må greie i løpet av livet. Det er taperne i tilværelsen som skaper dramatikken, det vet hun så inderlig godt. Hun nyanserer kriminaliteten, og prøver å få deg til å forstå hva som gjør en morder til en morder. Hun slår kloa i deg fra første linje, holder deg steinhardt i nakken, og når alt er over, har du skimtet en flik av sinnets vanvittige villspor. Det alene er grunn god nok til å lese Karin Fossums romaner.

Av Bernt Roald Nilsen

Til toppen

Vinner av Rivertonprisen 2014

Andre utgaver

Helvetesilden
Bokmål Lydbok-CD 2014
Helvetesilden
Bokmål Lydbok MP3-CD 2014
Helvetesilden
Bokmål Ebok 2014
Helvetesilden
Bokmål Nedlastbar lydbok 2014
Helvetesilden
Bokmål Heftet 2015

Flere bøker av Karin Fossum:

Anmeldelser av Helvetesilden

​«Og som Ibsen skriver Fossum et nydelig språk – presist, bildeskapende, ikke ett overflødig ord (...) Igjen er det en fornøyelse å møte parhestene Sejer og Skarre.(...)Her får de satt alle sine gode egenskaper på prøve, og igjen består de prøven med glans. Det gjør også Karin Fossum.»
Rune Larsstuvold, Drammens Tidende

 

"Hun skriver kvalitetskrim av ypperste, internasjonal klasse. Nå slår hun til med en roman som etter min mening må være en av hennes aller beste. Den bærer tittelen Helvetetsilden. Så skakende, medrivende og smertefull at man gir seg ende over.(...) Hadde det vært flere øyne enn seks på terningen, hadde denne romanen fått dem."

Finn Stenstad, Tønsberg blad

 

"Intrikat og overraskende"

Helge Ottesen, Varden

 

"Karin Fossum er den litterært sterkeste av de norske krimforfatterne (...) Komposisjonen er god, og flere av karakterene i «Helvetesilden» vil leve i lenge etter endt lesning."

Ole Jacob Hoel, Adresseavisen

 

"Karin Fossum er en mester i å beskrive folks strevsomme liv. Vi klarer å forstå hvordan et uhyrlig dobbeltdrap kan finne sted, og Fossum skriver med et godt og kjærlig blikk for detaljer og relasjoner.

Linn T. Sunne, Oppland Arbeiderblad

 

"Det er en fryd å få være med på sammensyingen av de tre parallelle historiene. Der er forfatteren i sitt ess. Og måten hun forklarer forbrytelsen på og hva som ligger gjemt i galskapens skygge, avslører en empatisk logikk som mange i vårt samfunn har veldig mye å lære av. Karin Fossum er i sannhet noe for seg selv."

Per-Magne Midjo, Trønder-Avisa

 

"Med vårens roman Helvetesilden har Karin Fossum skrevet en av sine beste krimfortellinger.(...) Nettopp dette blikket på hverdagen, på levende menneskers strev med å få livet til å henge sammen, er Fossum en mester til å hente fram i sin skrivekunst. Hun gjør det i en dempet tone, med en aldri sviktende omtanke for sine karakterer.(...) I Helvetesilden nærmer fortellingen seg et punkt som kan kalles hjerteskjærende mer enn uutholdelig spennende. Karin Fossum viser med sin siste roman at hun står i en særklasse som krimforfatter."

Turid Larsen, Dagsavisen

 

"Karin Fossum er i flytsonen. (...) hun leverer fra seg det som må være en av hennes mest inntrengende og bevegende romaner. En forfatter på høyden av sin skaperkraft."

Pål Gerhard Olsen, Aftenposten

 

"Karin Fossum leverer igjen et imponerende stykke arbeid – intet mindre.."

Liv Lysaker, LO-Media

Til toppen

Om forfatter Karin Fossum

Karin Fossum er født i 1954 i Sandefjord. Hun debuterte allerede i 1974 med diktsamlingen Kanskje i morgen, som hun fikk Tarjej Vesaas' debutantpris for. Siden har hun gitt ut bøker i de fleste sjangre: dikt, noveller og krimromaner.

I 1995 kom Evas øye, den første romanen i krimserien med den sindige Konrad Sejer som etterforsker. Det er kanskje denne serien Karin Fossum er mest kjent for.
Romanene er oversatt til 28 språk, og de er filmatisert både for kino og TV.

Til toppen

Intervju

Karin Fossums store lidenskap

"Helvetesilden kom fort. I løpet av fem måneder skrev jeg meg gjennom stoff som helt sikkert har ligget der hele tiden. Det var annerledes."

Når Karin Fossum skriver roman, handler det om å skrive fort når selve historien skal på plass. Så starter det nitide arbeidet med å forbedre, rendyrke språket, skru historien helt sammen. Å jobbe med språket er en lidenskap, hun elsker å skape flyt og rytme. Det er det som tar tid, men slik var det ikke med Helvetesilden. Fra første side skrev hun sakte og veloverveid, og etterpå var det lite å rydde opp i. Så lite at hele prosessen var over på fem måneder.

Egne erfaringer
"Helvetesilden er en viktig bok for meg, jeg har gitt mye av meg selv og skriver om mye jeg har kjent på kroppen. Å være hjemmehjelp. Å oppleve sykdom, alderdom og død på nært hold. Å ha en skral økonomi. Å bli sviktet av barnefaren. Jeg skriver om mennesker jeg har kjent, det er lurt å skrive om noe man har erfart selv. Flere av dem jeg møtte da jeg jobbet som hjemmehjelp er med, men selvsagt under et annet navn," understreker Karin Fossum.

Veien til drapet
Det kommer aldri til å komme en dekadent overklasseroman fra Karin Fossums tastatur. Heller ikke en storbykrim med mye blod og forsofne politihelter. Og slett ikke en roman med en seriemorder i hovedrollen. Hun velger det bort, og skriver om det hun kan. Veien til drapet. Hvorfor en morder gjør det han gjør. Hun skriver om ofrene, lar oss bli godt kjent med dem, så vi føler tap og sørger når de dør. I Helvetesilden dør Connie og Simon på første side, og så starter arbeidet med å la oss bli kjent med dem, steg for steg.

Diagnosebrist
"Både Connie og Mass er alenemødre med hver sin gutt hjemme, og har veldig mye til felles. Begge er sviktet av barnefaren, har krevende gutter avskåret fra kontakt med faren av ulike grunner. Den ene er speilbildet av den andre, selv om de er i ulike faser av livet. Som lille Simon er også Eddie en ekte mammadalt, og lever et liv i sosial isolasjon. Han vil helst ikke møte noen, er hjelpeløs og avhengig av Mass, men på internett har han kontroll. I en tid da gud og hvermann absolutt skal ha diagnose, er Eddie uten. Dermed faller han utenfor alle mulige kontrollorganer og nav-systemer," slår Karin Fossum fast.

Rett til samvær
Å vite hvor du kommer fra er viktig. Ifølge Karin Fossum er det et hovedtema i den nye romanen hennes, og et interessant spørsmål i disse surrogattider. Hun prøver å si noe om at barn har rett til samvær med og kunnskap om opphavet. For Eddie dreier det seg om å reise til København på egen hånd og finne farens grav. Den våkne leser sitter hele tiden med en mistanke om at Eddie aner hva som har skjedd, men Karin Fossum holder som vanlig kortene tett til kroppen så lenge som mulig.

Sejer og Skarre
Og Sejer og Skarre holder fortsatt fortet. De fortsetter å være 55 og 35 år, et grep som mange krimforfattere har benyttet seg av. Å fryse alderen. Karin Fossum liker politimenn som er seriøse og ordentlige, glad i jobben og dedikerte, glad i mennesker og svært lite dømmende. Hennes politihelter er i den kategorien, ser tragedien bak hendelsen og føler med de involverte. Dermed blir de også lesernes hverdagshelter, vi føler at vi kjenner dem.

Originale navn
"Det er en ekte lidenskap for meg, dette her," sier hun når intervjuet nærmer seg slutten. "Å løse språklige utfordringer med karakterene mine som det eneste selskap." Hun elsker å skrive, bare det å finne navn på karakterene er en høyt elsket aktivitet som hun morer seg stort med. Navnene skal være originale og lette å huske. En Riktor, en Carmen Zita eller en Eddie Malthe, du glemmer dem ikke så lett. Kanskje ikke bare på grunn av det rare navnet, men først og fremst fordi historien blir sittende i deg lenge etter at du har lest den. Er ikke nettopp det et sikkert kjennetegn på god litteratur, enten den er kriminell eller ei?

Karin Fossum intervjuet av Bernt Roald Nilsen

Til toppen

Utdrag

Hunden Frank la seg under bordet, der hadde han en gammel dyne, og før han la seg ned tråkket han rundt og lagde et rede. Sejer gikk til vinduet. Fra kontoret hadde han utsikt over elva, som nå, i juli, var sterkt traffikert av små og store båter, og en og annen ivrig sjel i kajakk. Han så en svanefamilie og en gammel mann med brødskalker, og noen unger som badet i den strie, iskalde strømmen.
   Sejer gikk i sitt fem og femtiende år, var lang og mager og grå med skarpe trekk. Fortsatt var det slik at kvinnene snudde seg og så etter ham når han gikk gjennom byen. Han visste at han måtte gi seg om noen få år, at andre sto klare til å ta over. Tanken på å bli pensjonist irriterte ham grenseløst. Hva skulle han da ta seg til? Sitte på balkongen med en romslig whisky, spille Monica Zetterlund og gå tur med Frank? Han gikk over gulvet og satte seg ved skrivebordet, åpnet den øverste skuffen og tok ut en bunke med fotografier av de to døde, mora og barnet. Han visste at bildene ville forfølge ham, de ville stadig vende tilbake i tankene når han ble gammel. Først, litt på avstand, den gamle campingvogna. Den var hvit med en mørk stripe under vinduet, og på baksiden sto ordet Fendt med bokstaver av sølv. Et par av polakkene som arbeidet på den tilhørende gården, hadde pleid å bo der før den ble for dårlig, etterhvert flyttet de inn på staburet som hadde plass til fire. De kom i mai og reiste hjem i november. Sejer hadde aldri eid noen campingvogn. Han hadde en hytte på Sandøya, og der tilbrakte han noen uker om sommeren, likevel hadde han alltid sett på campingvognene som noe godt. Et lite hus på hjul, og menneskene inni som snegler, lykkelige på vei til havet og til sol og sommer. Slik ville det ikke bli fra nå av. For alltid etter dette, når han ble liggende etter en vogn på veien, ville han tenke på kvinnen og barnet. Et eller annet sted satt drapsmannen og lyttet etter sine forfølgere. Kanskje sto han ofte ved vinduet og stirret ut.

Til toppen