Hviskeren (Innbundet)

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2016
Antall sider: 336
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788202526313
Kategori: Krim og spenning
Omtale: Hviskeren

Alle jubler for Hviskeren

En grufull forbrytelse begått av en sped, liten kvinne

Ragna Riegel jobber på Europris og bor alene i barndomshjemmet. Nå er foreldrene hennes døde, og hennes eneste sønn har flyttet til Berlin. De har nesten ingen kontakt - bare ett og annet jule- og bursdagskort. Ragna lever livet sitt innen strenge rammer. Hun må ha orden på livet. Og det har hun, inntil den dagen hun finner et brev i postkassen med hennes navn på konvolutten og en utvetydig trussel skrevet med store blokkbokstaver på arket inni. Brevet gir støtet til et mareritt der Ragna Riegel blir truet på livet av en ukjent fiende. Hun må bruke alle virkemidler for å forsvare seg.

Romanen tar form av Konrad Sejers avhør av Ragna Riegel etter at alt er for sent. Gjennom avhørene forsøker Sejer å lokke fram sannheten om det som er skjedd. Men er Ragna sannferdig? Eller fører hun omgivelsene grundig bak lyset? Dét blir det Sejers oppgave å finne ut av.

Til toppen

Hviskeren er en roman som kan måle seg med hva som helst, både i og utenfor kriminallitteraturen.
Fredrik Wandrup, Dagbladet

Andre utgaver

Hviskeren
Bokmål Ebok 2016
Hviskeren
Bokmål Lydbok-CD 2016
Hviskeren
Bokmål Lydbok MP3-CD 2016
Hviskeren
Bokmål Nedlastbar lydbok 2016

Flere bøker av Karin Fossum:

Anmeldelser av Hviskeren

«I denne nye romanen, som i svært mange av hennes tidligere, utviser hun en psykologisk innlevelse i, og empati med sine litterære skikkelser som sprenger grensene for tradisjonell kriminallitteratur, og gjør romanen til høyverdig skjønnlitteratur.(...) Portrettet av Ragna Riegel både betar og skremmer. Vi lider og lever med henne. Og når fokus glimtvis rettes mot Konrad Sejer, kommer vi enda tettere inn på ham enn vi har gjort i noen av de foregående romanene. Når så dette er koblet sammen med både intens spenningsoppbygning og et totalt forbløffende og uventet avslutningscrescendo, blir «Hviskeren» for meg et mesterstykke.» 
Finn Stenstad, Tønsbergs Blad

«Denne boka til Karin Fossum kommer helt sikkert til å bli nominert til en rekke priser, for den er både god og uvanlig. I sine kriminalromaner er Fossum kjent for å gi karakterene sine psykologisk dybde og troverdighet. (...) Det er den inngående skildringen av et menneskes innerste tanke- og følelsesverden som er bokas prosjekt, og som er så eminent gjort at man som leser blir målløs over den innsikten og forståelsen som forfatteren besitter, samt av måten hun formidler dette på. Det er vanskelig å sette seg inn i andres tankesett og skildre det troverdig. Men Fossum kan det.» 
Valerie Kubens, Fædrelandsvennen

«Mesterlig.» 
Helge Ottesen, Varden

«Hun har skrevet en rystende god historie om et menneske som kunne vært naboen vår (og vel så det), tatt utgangspunkt i norsk dagligliv av i dag. Så har hun tøyd strikken, gjort forholdene mer ekstreme. Og samtidig har hun beholdt et grunnelement i klassisk krim, katt og mus-leken mellom forfatter og leser. For «Hviskeren» er ikke ren sosialrealistisk tristesse. Den har sine doser humor, og intrigen er såpass mystisk og har såpass til twist at vi etter at vi tror vi har skjønt alt, plutselig ikke aner hva vi skal tro.» 
Ole Jacob Hoel, Adresseavisen

«Hviskeren» er en roman som kan måle seg med hva som helst, både i og utenfor kriminallitteraturen.» 
Fredrik Wandrup, Dagbladet

«Hviskeren er bedre enn Rivertonvinneren Helvetesilden og inneholder alt det som gjør Fossum til en av Norges fremste krimforfattere: Dyp psykologisk innsikt og grundige personportretter. Et levende og treffende språk. Krypende, nifs uhygge og troverdig galskap midt i en vanlig hverdag.(...)Det unevnelige ligger og dirrer i teksten, og skaper nerve og spenning, mens historien bygger seg opp mot den sjokkerende avsløringen.» 
Elin Brend Bjørhei, VG

«Det er nettopp evnen til å få ofte skadeskutte hverdagsmenneskers sjeleliv til å gløde og sprake i alle regnbuens farger som er Fossums forse som forfatter. Hun har et enestående blikk for skjørhet og sårbarhet, og for kompleksiteten og den mørke humoren i disse sinnstilstandene (...) Hviskeren bidrar til å stadfeste at Karin Fossum med sitt perfekte gehør for den foruroligende psykologiske finmekanikken, er en ener i den hjemlige kriminallitteraturen som ellers er altfor opptatt av å tekkes det friksjonsløse underholdningsbegrepet.»
Pål Gerhard Olsen, Aftenposten

«Karin Fossums nye roman «Hviskeren» har kvaliteter som kjennetegner forfatteren på sitt beste: Finslipt psykologisk innsikt i kombinasjon med grøssende ubehag. Det er Karin Fossums valg av karakterer og evnen til å se den menneskelige tragedien bak forbrytelsen, som positivt skiller henne ut fra hovedtyngden av krimforfattere. Ragna Riegel i «Hviskeren» er sånn sett en typisk Karin Fossum figur. Beskrevet og levert med presisjon og språklig omtanke, et kvinneportrett som ikke lett glemmes.»
Turid Larsen, Dagsavisen

Til toppen

Intervju

Krimhviskeren

Karin Fossum frykter ikke seriemordere, men er livredd for at noe skal skje med barna hennes.

 

Nok en gang har Karin Fossum skrevet gåsehudfremkallende om mor, barn, familie og alt som kan skje i samfunnets tetteste organisme. I Hviskeren møter vi ensomme Ragna Riegel, som jobber på Europris og bor i barndomshjemmet i Kirkelina. Bak den hviskende stemmen, som ble ødelagt etter en rutineoperasjon som gikk galt, hviler en menneskeskjebne Konrad Sejer må grave dypt i. 

Ragna Riegel er introvert, tankefull, lunt morsom, og med denne overraskende hviskingen. Hvor fant du henne? 
- Fra 1973 til 1975 jobbet jeg på en institusjon i Bærum. Sjefen vår hadde ingen stemme, og avdelingen vi var på hadde et høyt støynivå. Jeg tenkte umiddelbart at dette kan da umulig gå godt! Men det gjorde det. Allerede etter et par dager tenkte jeg ikke mer over at hun hvisket. Men selvsagt måtte vi stå ansikt til ansikt og ha blikkontakt. Hun mistet heller ikke på noen måte sin autoritet som sjef, og det imponerte meg. Hvordan hun hadde mistet stemmen, det snakket hun aldri om, men hun hadde et stygt arr tvers over halsen. Vi ansatte gikk heller ikke omkring og spekulerte, vi godtok henne uten å dvele ved hennes handikap, og hun var en populær sjef. Inspirert av henne skrev jeg fortellingen om Ragna.

Relasjonen mellom foreldre og barn er sentralt i bøkene dine, hvorfor fokuserer du på dette i din psykologiske krim? 
- Mange krimforfattere presenterer den forskrudde seriemorderen som menneskets verste mareritt. Det er imidlertid ikke mitt verste mareritt. Sjansen for at jeg skal støte på en, er vel lik null, så når jeg treffer ham i litteraturen, blir jeg ganske enkelt ikke særlig redd. Min største frykt er selvfølgelig at noe skal skje med barna mine, og det skjer ofte ting med barn. Det er innen familien den store dramatikken ligger. Jeg streker aldri opp store scenarioer, jeg liker det smått og tett.

I boken sier Sejer at det verste med jobben er «Småungene. Når det ikke er noe igjen av dem etter de voksnes herjinger». Er dette også den viktigste drivkraften til Sejer, å forsvare de forsvarsløse? 
- Ansatte i politiet har ofte både barn og barnebarn selv. De berøres selvfølgelig hardt når noe skjer med småungene. Og så er det også noe med riktig gamle mennesker, at de alltid vil være et lett bytte. Det er nå engang forskjell på drap, selv om vi ikke liker å tenke sånn. Noen fremstår som ekstra brutale. To sterke, jevnbyrdige menn i fullt angrep på hverandre, der den ene til slutt bukker under, vil aldri kunne gjøre inntrykk på samme måte.

Konrad Sejer har vært med deg lenge, og i Hviskeren filosoferer han om livet etter døden. Hvor mange bøker har han igjen? 
- Det vet jeg absolutt ikke. Men jeg skriver om Sejer så lenge jeg føler meg oppriktig engasjert i forbrytelsen, og menneskenes skjørhet. Om hvor lett vi veltes ut av det trygge og forutsigbare. Hvor kort distansen kan være fra fred til angrep.

Karin Fossum er intervjuet av Asbjørn Slettemark

Til toppen

Utdrag

La oss være på fornavn, sa overbetjenten. Konrad.

Han holdt hånden frem.

Ragna, hvisket hun. Riegel.

Som sjokoladen, sa Sejer og smilte. Jeg likte så godt den sjokoladen da jeg var gutt, og den kostet bare tretti øre. Alle hadde råd til en Riegel.

Idet ordene falt gikk det opp for ham hva han nettopp hadde sagt, men ordene fikk henne til å smile og isen var brutt.

Hånden hennes, den smale hvite, lå et øyeblikk i hans. Han merket seg mangelen på kraft, det beskjedne håndtrykket var varmt og tørt, men hun viste ingen tegn på engstelse, selv om hun var rask til å slå blikket ned. Håndtrykket var det første steget mot noe uunngåelig. Alt som skulle snakkes om, forklares og forstås.

Hun betraktet ham i smug. Måtte tenke på gammelt, impregnert treverk eller tømmer i en elv, noe tungt og drivende. Han var godt eldre enn henne selv, lang og grå. Kledd i en enkel skjorte med et mørkeblått slips. På slipset, et brodert kirsebær med grønne blader. Det var absolutt ikke kommet fra fabrikantens hånd, trodde Ragna, noen, antagelig en kvinne, hadde sittet med nål og tråd og gitt ham det lille bæret som en kjærlighetserklæring.

Nå skal du sikkert skape tillit mellom oss, hvisket hun. Du kommer ikke til å nevne med et ord hvorfor jeg sitter her, ikke på lenge. Du skal varme meg langsomt opp til jeg popper som et maiskorn i en kjele. Og vrenger innsiden ut.

Tillit ville være fint, sa Sejer. Ønsker du deg det?

Ragna hadde ikke håpet på noe som helst. Politiet var jo ute etter tilståelsen, når den forelå kunne de reise tiltale og få saken for retten. Og konsentrere seg om neste sak.

Ja takk, hvisket hun. Tillit ville være fint.

Han visste at hun manglet stemme. Den hadde hun mistet noen år tidligere da hun måtte igjennom en halsoperasjon, et bagatellmessig inngrep som fikk fatale følger og som ødela stemmebåndene for bestandig. I tillegg hadde arrdannelsen vært ufullstendig, hun satt igjen med en grov, takkete linje som var synlig for alle, og arrvevet var fortsatt rødt. Han tenkte seg at hun kanskje ofte skjulte det med et tørkle eller en høyhalset genser. Hun brydde seg ikke om det nå. Den nakne, arrete halsen var en del av forklaringen hennes. Men selv om hun bare kunne hviske hadde han ingen som helst problemer med å forstå henne. Ragna artikulerte seg bedre enn de fleste. Hun benyttet seg av ansiktets muskler, formet ordene tydelig med tungen og leppene. Dessuten vennet Sejer seg raskt til situasjonen. Han skjerpet alle sanser, leste på munnen hennes og merket seg mimikken, noe han alltid gjorde uansett når han foretok et avhør. Det slo ham at nettopp det å sitte slik, midt imot et annet menneske som hadde noe å fortelle, en historie om frykt og raseri, eller om en farlig motstander, eller en fortelling om et nødvendig forsvar, eller en stor ulykke, eller et brennende hat, det var noe som fortsatt tente ham, alderen til tross. Et minne fra barndommen dukket opp. Når småguttene gjøv løs på hverandre i skolegården og etterpå møtte den refsende læreren med den sedvanlige kommentaren: Det var han som begynte.

Ragna, sa han alvorlig. Du har sittet i varetekt i førtiåtte timer. Du må foreløpig sitte i fire uker, deretter vil tiden bli forlenget i ytterligere fire uker, antagelig gang på gang. Kommer du til å klare det?

Ja da, hvisket hun.

Er du i stand til å ta kontakt med betjentene og be om det du trenger? Selv om du kanskje i noen tilfeller vil få avslag?

Jeg trenger ingen ting. Jeg får mat og drikke. Jeg har min egen dyne. Sånn som Frank.

Hun nikket mot hunden.

Han får i hvert fall det han trenger, la hun til, og mente hundens altfor mange kilo.

Den vesle frekkheten ble fremført med et godmodig smil, kanskje som et lite stikk tilbake for kommentaren om sjokoladen.

Til toppen