Ildvitnet (Innbundet)

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2012
Antall sider: 544
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Originaltittel: Eldvittnet
Oversatt av: Gundersen, Henning J.
ISBN/EAN: 9788202379889
Kategori: Krim og spenning
Omtale: Ildvitnet

Ble du hypnotisert av Hypnotisøren og fikk bakoversveis av Paganinikontrakten, bør du holde deg fast! Ildvitnet kidnapper deg, og du slipper ikke løs før siste ord er lest.

Et mord skjer på et behandlingshjem for destruktive jenter i Nord-Sverige. Et uhyggelig mord. Hele rommet er nedstenket av blod, men ingen har sett noe. Det finnes ingen vitner eller spor som kan avsløre morderen. Et nytt mord skjer samme kveld på Birgittagården, som hjemmet heter. En av jentene, Vicky, er sporløst forsvunnet. Mye tyder på at hun har utført de bestialske mordene og flyktet i panikk. Men hvor er hun?

Keplers klart beste
Du leser Ildvitnet med bankende hjerte og frysninger på ryggen. Det er som en film, der jakten på morderen hele tiden tar voldsomme og uventede vendinger. Hvert svar leder til nye gåter, og det som nettopp var enkelt og glassklart, er plutselig labyrintisk. Kepler kan det med å skrive om alvorlige temaer på en uutholdelig spennende måte. Når de i tillegg er unike historiefortellere, blir det uhyggelig bra. Du kaster deg utfor et frådende fossefall allerede fra første side, lar deg rive med, rekker ikke å puste, du må bare videre, videre, hele tiden. Ingen tvil om at Ildvitnet er Keplers klart beste!

Når det paranormale blir normalt ...
Politimannen Joona Linna ser sammenhenger ingen andre ser, nå får vi også vite mer om privatlivet hans. Han utredes for en grov tjenestefeil når mordene i Ildvitnet skjer, men slike bagateller står selvsagt ikke i veien for en etterforsker av hans kaliber. I Stockholm påstår Flora Hansen at hun er et spiritistisk medium, hun lever av å lure folk til å tro at de kan snakke med deres avdøde, men i denne saken skjer det utrolige. Ingen tror på henne når hun faktisk kommer i kontakt med det hinsidige, bortsett fra Joona Linna etter at han først blir lurt av henne. Tro det eller ei, men det paranormale fenomenet er faktisk både logisk og normalt når etterforskeren til slutt oppsøker henne.

En film du ikke kan stoppe
Kepler tar oss med på en real tour de force, vi er innom et skummelt slaktehus, en diger demning, et bortgjemt lager for gamle T-banevogner, en enorm bolig av glass og betong i den svenske fjellheimen og sist, men ikke minst denne Birgittagården, der det hele starter. De skaper en ideell skrekkstemning uten å overdrive, og etter hvert vokser også en annen historie frem, som i høyeste grad berører Joona Linna privat. Det står om liv og død også i denne historien, og som vanlig når Kepler lanserer en ny bok: Du føler at du er med i en film du ikke kan stoppe, du er rett og slett kidnappet av Kepler, det er så levende at du tyr til klisjeer for å beskrive hva du er med på. Det er rett og slett nifst bra.

Av Bernt Roald Nilsen

 

Bedre enn dette kan det ikke bli! - Göteborgs-Posten

Lar skrekkstemningen sildre inn i den svenske hverdagen - Dagens Nyheter

Det er som å falle ned i en foss, man rykkes hjelpeløst videre og rekker knapt å trekke pusten - Dagens Nyheter

Til toppen

Andre utgaver

Ildvitnet
Bokmål Lydbok MP3-CD 2012
Ildvitnet
Bokmål Nedlastbar lydbok 2012
Ildvitnet
Bokmål Ebok 2012
Ildvitnet
Bokmål Heftet 2013

Flere bøker av Lars Kepler:

Om forfatter Lars Kepler

Ekteparet Ahndoril alias Lars Kepler:
Blir inspirert av hverandre

Ideen om Ildvitnet kom da ekteparet Alexander og Alexandra Coleho Ahndoril satt i bilen på vei hjem fra landstedet. Ni travle måneder senere var romanen i boks.

Det begynte med en samtale om spiritistiske medier. De sjekket, og fant ut at politiet ofte bruker slike medier, men de har ingen bevis for at det fungerer. De ville ha et spiritistisk medium som en sentral person, og slik bla Flora Hansen til. De ville koble mediet sitt til bestialske mord, og skapte en kjent arena: et helsefortak der private investorer tjener penger på syke mennesker. Birgittagården, et hjem for utsatte jenter, ble åstedet for den blodige innledningen til Ildvitnet.

Åpen intrige
"Når vi først har bestemt oss for intrigen, handler mye om å gjøre en real research før vi går i gang, og researchen pågår helt til vi leverer til forlaget. Noen av stedene besøker vi, andre finner vi på. Selve intrigen er åpen hele veien, og forandrer seg ofte etter hvert som historien skrives. Vi har et system der vi hele tiden legger små lapper med nye innspill på bordet. Vi fletter dem inn i intrigen hvis det passer, gjør gjerne overraskende endringer, ingenting er i prinsippet bestemt på forhånd selv om handlingen er nøye planlagt", sier den ene halvdelen av Lars Kepler. Hvem som sa det, er ikke så nøye. De er jo én og samme forfatter.

Maksimal inspirasjon
Når de skriver, sitter de ved siden av hverandre. De jobber gjerne med samme kapittel, men med ulike scener. For å kunne skrive på maksimal inspirasjon, velger de seg scener de har lyst til å skrive, mailer det de har skrevet til hverandre, og får innspill der og da. De sløyfer og legger til i hverandres tekster, går gjerne nye runder med gamle tekster, hele tiden pågår en interaktiv prosess, der begge jobber knallhardt for å komme i mål. De er kjemt for å være to likestilte arbeidsmaurer, og når manuset er ferdig vet de ikke lenger hvem som har skrevet hva.

Joona Linna - en ekte helt
"Fortellingen om Joona Linnas bakgrunn hadde vi hele veien med på forskjellige steder i Ildvitnet, men vi valgte å legge alt på slutten av romanen. Vi ville beholde tempoet i selve hovedintrigen, men det var også fordi det passet å legge det til slutt i forhold til vår fjerde bok, som vi er godt i gang med. Den starter der Ildvitnet slutter, og vil nok dreie seg mer om Joona Linna enn de tre første bøkene våre", sier Kepler. Det var to hovedgrunner til at de valgte den stødige svenskfinnen som sin egen kriminalhelt. Midt i alle de skremmende hendelsene er han en ekte helt, en å stole på. Dessuten tilhører han den største minoriteten i Sverige. Å velge Joona som kriminalhelt er også en hyllest til Finland.

Presens - det klassiske filmspråket
"Vi skriver helst i presens, det er flere grunner til det. Vi vil gjerne at tempoet skal være høyt, det er enklere å gjøre scenene mer spennende, du er med der det skjer på en annen måte. Det blir lettere, mer naturlig, å legge inn overraskelser, både for oss selv og leserne. En person vi har tenkt skal myrdes, kan godt overleve i siste liten. Alt kommer nærmere i presens, det er jo også selve filmspråket", sier Keplers. Begge er mer enn gjennomsnittlig opptatt av film, og ser minst én film hver dag, helst thrillere. Å se på film er en god måte å slappe av på når dagens økt er over, hovedgrunnen er ikke å få nye impulser og ideer.

Minst åtte bøker om Joona
Å intervjue Lars Kepler på telefon handler om å intervjue to personer. Ekteparet Ahndoril utfyller hverandre perfekt på telefon, akkurat som når de skriver. De er disiplinerte, har funnet en metode som fungerer bedre enn da de prøvde å samarbeide om en barnebok for noen år siden. Baksiden ved å jobbe intenst i tospann er at de blir mer isolert enn før, men de har tenkt å holde ut med hverandre i mange år fremover. Planen er nemlig å skrive minst åtte bøker om Joona Linna. De elsker det de holder på med, å skrive om hva Joona tenker og gjør er bare herlig, ifølge Alexandra. Hun innrømmer samtidig at hun gråter når hun skriver om vold og bestialske mord, så tett er hun på sine egne karakterer. Og når de endelig leverer manuset til redaktøren, er det komplett, uten behov for rettelser. De er jo sine egne redaktører ...

Lars Kepler alias Alexander og Alexandra Coelho Ahndoril intervjuet av Bernt Roald Nilsen

Og dette mener pressen om forfatterskapet:

"Rager over den gjengse kriminallitteraturen."
Aftenposten

"Bedre enn dette kan det ikke bli!"
Göteborgs-Posten

"Engasjerende og underholdende."
Svenska Dagbladet

"Spennende, veldig spennende ..."
Svd.no

"Høyt tempo, men også vemodig og vakkert."
Svenska Dagbladet

 

 

Til toppen

Utdrag

Joona forlater Veslestua og går fort over tunet, møter Daniel med støvsugeren, hilser på teknikerne, fortsetter med lange skritt opp trappa og inn i hovedbygningen igjen. Det er halvmørkt, lyskasterne er slukket, men stegplatene glitrer som kiselteiner.
   En av jentene er savnet, tenker Joona. Ingen har sett henne. Kanskje hun rømte i all oppstanden, kanskje prøver de andre elevene å hjelpe henne ved å tie om det de vet.
   Åstedsgranskingen er bare så vidt påbegynt, og rommene er ikke engang gjennomsøkt. Hele Birgittagården burde vært finkjemmet, men det har det ikke vært tid til, det har blitt for mye på en gang.
   Elevene er stresset og redde.
   Kriseteamet burde vært her.
   Politiet trenger forsterkninger, flere teknikere, mer ressurser.
   Joona grøsser ved tanken på at den savnede jenta kanskje gjemmer seg på rommet sitt. Hun kan ha sett noe, og er så vettskremt at hun ikke tør komme fram.
   Han fortsetter innover i korridoren med dører til elevenes rom.
   Det knepper litt i tømmervegger og bjelkelag, men ellers er det stille i huset. Ved isolatet står døra uten håndtak på gløtt. Der inne ligger den drepte med hendene for ansiktet.
   Joona erindrer plutselig at han så tre horisontale striper av blod på dørkarmen til isolatet. Blodspor fra tre fingre, men ikke noen fingeravtrykk. Joona hadde sett på strekene, men vært så opptatt av å sortere inntrykkene fra åstedet at han først nå innser at de var på feil side. Sporene førte ikke ikke bort fra drapsstedet, men i motsatt retning, lenger inn i korridoren. Det er svake, nedtråkkede fotspor fra støvler og sko og nakne føtter i alle retninger, men de tre stripene på karmen fører innover.
   Den som hadde blod på hendene, hadde et ærend i en av de andre elevenes rom.
   Ikke flere drepte, hvisker Joona for seg selv.
   Han trekker på seg latekshansker, og fortsetter fram til det innerste rommet. Idet han åpner døra høres en raslende lyd, og han bråstopper og prøver å se noe. Lyden blir borte. Joona strekker forsiktig hånden inn i mørket for å nå lysbryteren.
   Han hører svakt den raslende lyden igjen, og en merkelig metallisk klirring.
   "Vicky?"
   Han føler seg fram langs veggen, finner bryteren og slår på lyset. Gult lys fyller umiddelbart det spartanske rommet. Det kommer et knirk, og vinduet glir opp, mot skogen og Himmelsjön. Det rasler i hjørnet, og Joona ser et fuglebur som ligger veltet på gulvet. En undulat flakser med vingene og klatrer rundt i taket på buret.
   Lukten av blod er påtrengende. En blanding av jern og noe annet, noe søtlig og harskt. Joona legger ut stegplater av plast og går langsomt inn i rommet.
   Det er blodflekker rundt vindushaspene. Tydelige håndavtrykk viser hvordan noen har klatret opp i vinduskarmen, støttet seg mot karmene og antakelig hoppet ned på gressplenen utenfor.
   Han går fram til senga. Et iskaldt gys stiger opp langs nakken hans idet han trekker dyna til side. Lakenet er fullt av størknet blod. Men den som har ligget her har ikke vært skadet.
   Blodet er inntørket og klint utover sengetøyet.
   En person tilgriset av blod har sovet i senga.
   Joona blir stående en stund og analysere bevegelsesmønsteret.
   Hun har virkelig sovet, tenker han.
   Han prøver å løfte på puta, men den sitter fast. Den har klistret seg til lakenet og overmadrassen. Joona trekker den løs. Der ligger det en hammer i en mørk pøl av blod, med brune klumper og hårstrå. Det meste av blodet har trukket seg inn i stoffet, men rundt hodet på hammeren glitrer det fortsatt fuktig.

Til toppen