«Hva er det De gjør?» spurte presten opprørt, og gikk et
skritt nærmere. «Ikke noe usømmelig, det lovet De. Ikke noe som er uverdig for den døde!»
«Det er ikke uverdig,» avbrøt far. «Men tvingende nødvendig. Flytt Dem, De skygger for lyset!»
Far sa senere at det muligens var bra at familien tross alt hadde insistert på at det skulle være en prest til stede ved undersøkelsen, for det var et Guds under at han så dem i det dårlige lyset, og enda mer utrolig at han klarte å fange hele to eksemplarer i pipettens glassrør.
«Hva? Hva?» spurte fullmektigen. «Hva er det De har funnet?»
Far ristet på hodet.
«Jeg vet ikke. Jeg har aldri sett noen slike før. Men det ser ut som en slags midd.»
«Midd?»
«Ja.» Han holdt pipetten frem for fullmektigen. «Ser De? Den ene beveger seg ennå.»
Presten gjorde en brå bevegelse og løftet hånden med bønneboken opp til munnen.
«Men jeg syntes De sa at hun ikke hadde vært død særlig lenge?» sa fullmektigen.
«Det har hun ikke heller,» sa far langsomt, og løftet nok en gang glasset opp mot gasslampen for bedre å kunne studere de millimeterstore, hvite dyrene han hadde fanget. «Dette kan ikke være åtselparasitter. Jeg tror de levde i henne mens hun levde, og forlater henne nå da hun er død.»

Til toppen