Krimavhengige Kepler

– Vi kunne ikke vente, og begynte å skrive på Kaninjegeren dagen etter at manuset til forrige bok var levert. Og visste at historien skulle fortsette der Stalker endte. 

Lengtet etter krim
Ekteparet Alexandra og Alexander Ahndoril har hatt utrolig suksess med sine helter, Joona Linna og Saga Bauer. Fem internasjonale bestselgere har det blitt, nå er det klart for den sjette. Når Kaninjegeren lanseres i november er det duket for Keplerfeber. Forfatterne selv fikk krimabstinens da de skrev den forrige boken i en annen sjanger, og det har jammen leserne også fått. Men nå gleder alle seg, for  Joona og Saga er tilbake for fullt.

– Kaninjegeren er definitivt Joona Linna og Saga Bauers bok. Joona har sonet sin dom fra Stalker, og er klar for nye oppdrag. Saga trenger partneren sin, og når vi begynte å bygge opp handlingen, sa det bare pang! Vi har faktisk aldri skapt et plott så fort. Kanskje fordi vi lengtet så sterkt etter krim da vi skrev Playground? Vi gledet oss veldig til å leve tett på Joona og Saga igjen, og det har vært et fantastisk skriveår, sier Kepler unisont.

Heftige diskusjoner
Keplers elsker kombinasjonen av å konstruere handlingsforløp og utvikle karakterer. Det starter ofte med gule lapper på veggen. Ekstremt mange. Så blir det heftige diskusjoner om hvem som skal ofres og hvem som får leve. Rekkefølgen av scenene kommer etter hvert, og litt etter litt flyten i plottet. Senere sjekker de at det holder vann ved å kontrollere handlingen baklengs. De følger hver karakter hele veien, kommer opp i nye diskusjoner, det er da de skjønner at det virkelig er noe der. De må samarbeide for at det skal bli bra. Prosjektet er tuftet på tett teamwork.

Hvem er jeg egentlig?
– Vi ville belyse politiets rolle i samfunnet. Vise hvor viktig det er at politiet fungerer slik det skal. Det må selvsagt finnes et sikkerhetspoliti i en moderne stat, og regler må følges når politiet mener de er på sporet av terrorister, men så hender det altså at det kan gå galt. Et annet aktuelt tema i romanen vår er spørsmålet mange stiller seg: Hva er jeg egentlig et resultat av? Hvorfor er jeg som jeg er? I Kaninjegeren har vi brukt temaet fra et gammelt, gresk drama som et utgangspunkt for et drama i vår moderne tid.

Fengslende kjærlighet
Å vekke følelsene hos leseren er viktig for Kepler. Empati. Redsel. Spenning. Samtidig skal alt henge sammen, en krimroman er som er kryssord som skal gå opp til slutt. Når alt er over, skal alle tråder være hanket inn. Miljøet må også være troverdig, derfor tilbrakte de mye tid på Kumla, Sveriges største sikkerhetsfengsel, før de startet på Kaninjegeren. – Vi måtte oppleve hvordan Joona Linna har levd de to siste årene. Når du skriver på en serie, er det slik at karakterene blir en del av ditt liv, og vi kjenner virkelig at Joona Linna lever inntil oss. Nå har han fått seg kjæreste, Valeria, som også har sittet i fengsel. De har det ikke enkelt, som alt annet i Joona Linnas liv er kjærligheten forbundet med turbulens, sier Kepler, som allerede er i gang med neste roman. Ryktene sier at romanserien også er klar for Hollywood.

Klar for Hollywood
– En gammel filmkontrakt ble nettopp frigjort, og da kom Hollywood inn i bildet, sier Kepler og legger til at de alltid prøver å skrive så filmatisk som mulig. Vi er opptatt av filmformatet, har filmstudio i kjelleren og ser mye på film. Både fordi vi er interessert, og fordi det gir oss bra ideer. Det er viktig at alt skjer her og nå, og at leserne deltar i fortellingen. Derfor skriver de i nåtid. Eller realtid, som svenskene ganske riktig kaller det.

Til toppen

Han kommer etter henne med rolige skritt. Et glimt fra barndommen der hun blir jaget i en lek flyr forbi i hodet hennes: maktesløsheten når man merker at forfølgeren er så nær at man ikke lenger har noen sjanse til å slippe unna.

Sofia bråstanser, støtter seg mot benken og kommer til å feie et par briller og et merkelig armbånd ned på gulvet.

Hun vet ikke hva hun skal gjøre, ser mot de stengte verandadørene, fortsetter fram til oppvaskbenken med to blanke kasseroller i, river ut det hun finner av skuffer, og plutselig ser hun en rekke kokkekniver.

Mannen kommer inn i kjøkkenet og hun tar opp en av knivene, snur seg mot ham og hun trekker seg bakover. Han stirrer på henne med en sotet ildrake fra kakkelovnen i hendene.

Hun retter skjelvende den bredbladede forskjærkniven mot ham samtidig som hun skjønner at hun ikke har en sjans.

Han kommer til å slå henne i hjel med den massive jernstangen.

Alarmen fortsetter å hyle, det svir intenst i kuttsårene under føttene hennes og den skadede hånden har blitt helt nummen.

– Stopp stopp, gisper hun og rygger inn i oppvaskbenken. La oss gå tilbake til senga, jeg lover, det er greit for meg.

Hun holder opp kniven, legger den fra seg på benken og forsøker å sette opp et smil.

– Jeg skal slå deg likevel, sier han.

– Du må ikke gjøre det, trygler hun og kjenner at hun mister kontrollen over ansiktet sitt.

– Jeg skal skade deg alvorlig, sier han og løfter ildraken over hodet.

– Nei, jeg gir meg, jeg ...

– Det er din egen feil, avbryter han og så, helt plutselig, slipper ildraken.

Den faller ned på det hvite tregulvet og spretter skramlende rundt et par ganger før den blir liggende stille. Litt aske fra tuppen blir hengende i lufta.

Mannen setter opp et overrasket smil og kikker ned på den runde blodflekken som brer seg over brystet hans.

– Hva faen, hvisker han og famler etter støtte med den ene hånden, bommer på kjøkkenbenken og blir stående og vakle.

En ny blodflekk oppstår på den hvite skjorta. Som stigmata blomstrer de røde flekkene på overkroppen hans.

Hele hendelsesforløpet er over i løpet av sekunder, men opplevelsen er så intens at øyeblikket nesten stanser helt.

Mannen legger en hånd over brystet, begynner å stabbe bort mot spisestua, men stanser og ser på den blodige håndflaten sin. Han ser redd ut, som et skremt barn og forsøker å si noe før han faller ned på begge knærne.

det skvetter blod utover gulvet framfor ham.

Alarmen skjærer i ørene.

Gjenspeilet i den høyglanspolerte pastakjelen framstår hele kjøkkenet i et konvekst panoramabilde.

Mot de lyse gardinene i vinduspartiet ser Sofia en mann med en merkelig hodeform.

Han står bredbeint og holder en pistol med begge hender.

En svart finlandshette dekker hele ansiktet hans bortsett fra munnen og øynene. Hårdotter eller tøystrimler henger fra det ene kinnet hans.

Til toppen